Lørdag 12. desember var det hundre år siden Frank Sinatra ble født. Denne lørdagen er det Edith Piaf sin tur å fylle 100.
Frank Sinatra fikk leve i mange flere år enn Piaf, 35 år for å være nøyaktig, og kan også synes å ha fått et bedre liv enn «den lille spurven». De to legendene samarbeidet heller aldri, men kunne sikkert gjort det. Likhetene i livene deres er i hvert fall mange nok til at de i en tenkt samtale med hverandre kunne ha nikket på hodet og sagt bekreftende «Jeg vet, jeg skjønner» når den andre snakket om sitt liv. Dessuten hadde jo begge en stemme som gjorde dem til ikoner mens de levde og udødelige etter at de gikk bort.
Mange likheter
Jeg skal ikke terpe så mye på livshistoriene deres her, de er godt nok kjent som de er. Men i en liten hilsen til dem begge i anledning 100-årsdagen, hadde jeg lyst å se på noen av parallellene i livene deres, på hver sin side av Atlanteren.
For selv om Piafs start i livet var enda røffere, turbulent og preget av fattigdom, så vokste begge opp i fattige strøk i utkanten av hver sin metropol. Der ble deres talent tidlig så tydelig, at begge trakk inn mot de respektive storbyenes showbiz/cabaret-sentrum og startet sine karrierer mens de var i begynnelsen av 20-årene. Likevel måtte begge vente til fylte 30 før de slo igjennom for alvor.
Sår kjærlighet
Sårheten i det Piaf synger om blir ofte betonet når hun skal karakteriseres. Akkurat det fokuseres det sjeldent på med crooneren Sinatra, selv om beundrerne hans gjerne trekker fram den emosjonelle styrken i sangene hans som et av hans varemerker. Og går du bakenfor dette og ser hva de helst sang om, er det selvsagt «kjærlighet» som er stikkordet.
Sinatra som regel med en mer optimistisk grunntone enn Piaf, men begge croonet gjerne emosjonelt med et harmonisk orkester i bakgrunnen. Og selv om det ikke nytter å plukke ut én enkeltlåt som deres viktigste og/eller største hit, er det likevel umulig å ikke ha med «La vie en Rose» og «My Way» i en slik vurdering. To sanger som på hver sin måte forteller det samme budskap: Det kan lønne seg å gå sin egen vei og være tro mot seg selv.
To fine minner
Med tanke på de personlige traumaene og tragediene som omkranset Piafs vei fram til hennes død i 1963 kan det med egen vei som lykkesnor virke noe klisjépreget. Men hun framholdt selv denne totale dedikasjonen til musikken som noe av det viktigste til å få henne gjennom krisene i hennes turbulente liv.
Uansett er «La vie en Rose» og «My Way» to så fine og viktige sanger at vi feirer hundreårsdagene til Edith Piaf og Frank Sinatra med å se og høre dem her.
Av Leif Gjerstad
