Lørdagens to headlinere i Piknik i Parken er Madrugada og Jaga Jazzist. Begge feirer med å spille gamle album i sin helhet.
Da Madrugada tidlig i vinter gjorde et kjærkomment comeback var det for å feire at debutalbumet «Industrial Silence» fyller 20 år i år. Og siden har besetningen fra den gangen (utvidet med kapellmester Christer Knudsen og Cato Salsa som erstatter for Robert Burås) turnert Europa med albumet, før de nå gjør festivalrunden gjennom Norge.
Les også: Madrugada 20 år etter
Les også: Majestetiske Madrugada
Konseptet er det samme som under vinterens turné, bandet åpner med å spille hele «Industrial Silence»-albumet før de sper på med annet fra sin gedigne katalog. Men mens de to Oslo Spektrum-konsertene (som innledet comebacket) klokket inn på rundt to timer, må de på festivalene normalt ta til takke med halvannen time. Noe som betyr at mens de på sin Madrugada-turné hadde omlag en time til overs etter gjennomkjøringen av debutalbumet, halveres denne avdelingen nå. En spissing som antakelig medfører et enda sterkere «greatest hits»-preg.
Jaga Jazzist gjennom 25 år
Mens Madrugada markerer 20 år som plateartister, feirer Jaga Jazzist 25 år som band. Og det gjør de med å spille sitt store gjennombruddsalbum, «A Livingroom Hush», fra 2001. Det blir dessuten nokså folksomt når Jazzistene entrer scenen i Sofienbergparken lørdag, siden alle medlemmene fra den gang stiller på scenen sammen med de som er med i Jaga Jazzist i dag.
«A Livingroom Hush» er ikke debutalbumet til Jaga Jazzist og må vente ytterligere to år på å jubilere som 20-åring. At Jaga Jazzist likevel har valgt å markere 25 år som band med nettopp dette albumet, skyldes selvsagt at det var et epokegjørende album som sikret bandet stor oppmerksomhet i både inn- og utland. Blant annet kåret BBC albumet til årets beste jazzplate i 2001.
– For oss var det kjempestort å få reise rundt og gjøre det vi elsket. Det tok ikke lang tid før vi forsto hvor takknemlige vi burde være (…). Det var en enorm tid, sammenfatter Martin Horntveth i et intervju med Dagsavisen i forkant av Piknik i Parken-konserten.
To av mine favoritter, men…
«Industrial Silence» og «A Livingroom Hush» er to av mine norske favorittalbum, så jeg bør være sjeleglad over å få servert begge to i Sofienbergparken lørdag kveld. Og det blir ganske sikkert en veldig fin kveld!
Likevel er det noe ved lørdagen jeg ikke er helt komfortabel med. Er det virkelig slik vi ønsker det, at artistene skal reise rundt for å presentere sine gamle mesterverk? Det er greit nok at vi på konserter får et gjenhør med gamle favoritter, men for alle oppegående artister som ikke bare surfer på nostalgi blir disse alltid mikset med nye låter.
For mye nostalgi?
Det kan også være greit å spille gamle album i sin helhet når du har mer enn tid nok til å presentere annet i tillegg. Men når du ikke rekker særlig annet, og det i tillegg er to artister som skal gjøre det samme på samme sted samme kveld, så kan den museale fornemmelsen bli vel stor.
Og det er det som bekymrer meg litt. Ikke at enkeltartister reiser rundt og spiller et enkeltalbum, men at det som var en sjeldenhet for bare ti år siden griper om seg slik det synes å gjøre. Jeg har vært på mange slike konserter de siste årene, skal på to i kveld, og det er ingen grunn til å tro at det stopper der.
Riktignok er det lenge siden en venn og kollega av meg elsket å poengtere at «rocken er blitt voksen», og kanskje kan man i dag med like stor gyldighet konstatere at «rocken er blitt gammel». Men trenger vi virkelig alle disse nostalgiske feiringene – og hva om de muligens fortrenger ting som peker framover?
Av Leif Gjerstad
