Chappell Roan, Refused!, Beth Gibbons. Musikalske kontraster som sammen sørget for en velsmakende Øya-kveld.
Noe av det mest fascinerende med pop er hvor fort ting kan gå. For et drøyt år siden var det knapt noen som hadde hørt om Chappell Roan. Nå er 27-åringen fra Missouri i USA noe av det aller hotteste på pophimmelen, og onsdag toppet hun programmet på Øyafestivalen med en konsert som tidvis slo gnister.
At en artist som Chappell Roan headliner Øya er ingen selvfølge. I hvert fall er det litt vanskelig å se for seg at Øya for ti år siden ville gått for en så popete headliner uten alternativ kulhetsfaktor. Men, det er vel en måte å tilpasse seg på og sørge for at festivalen kan øke sin appell i den litt yngre generasjonen, og sørge for nyrekruttering derfra.
Riktig valg
I den forstand framstår valget av Chappell Roan som helt riktig, Den amerikanske artisten framstår som en trygg entertainer med masse energi og glimt i øyet, samtidig som hyppige kostymeskift og en scene formet som et eventyrslott i to etasjer inviterer til den grandiose stjernefeelingen som kan være så viktig i slike sammenheng.
Dessuten har Chappell Roan sanger av det umiddelbart catchy slaget som får fansen – hvorav flertallet er unge jenter/kvinner – til å synge med i tekster svært mange demonstrerer at de kan på rams. Vi ante hvor det ville bære hen allerede i starten med «Super Graphic Ultra Modern Girl», og avslutningen med og responsen på hits som «Red Wine Supernova», «Good Luck Baby» og «Pink Pony Club» demonstrerte med all ønsket tydelighet at Chappell Roan er et av 2020-tallets virkelig store navn.
Fra amerikansk pop til svensk pønk
Vi får kanskje her ta det lille forbeholdet at vi bare så det første kvarteret og den siste halvtimen av Chappel Roan. For mens hun spilte midtpartiet oppsøkte vi kontrasten og tok turen til Refused! som spilte bare et par hundre meter unna. Fra amerikansk pop til knallhard svensk pønk. Fra eventyrslott til politisk militant virkelighet.
Refused! spiller så pass hardt og høyt at pønken ofte nærmer seg metall. Nokså kompromissløst, men med den livlige og karismatiske vokalisten Dennis Lyxén som myker opp. Både med sine spenstige scenesprell og ikke minst hans verbale mellomsnakk. Gjerne ladet med politiske budskap og oppfordring til fortsatt kamp mot storkapitalismen.
Siste kveld med gjengen
Onsdagens Øya-konsert var den andre i bandets lange historie, men også den siste. 30 år etter at de startet har de nå varslet et endelig farvel.
En beskjed som egentlig kom med en avskjedsturné i fjor, men den måtte avlyses da Lyxén i fjor høst fikk et hjerteinfarkt. Det gikk heldigvis bra, slik at resten av turneen blir fullført i år. Med bandets siste konsert i hjemlandet på Way Out West-festivalen i Göteborg i kveld torsdag, før de – litt merkelig? – setter endelig punktum med noen konserter i Sør-Amerika.
Litt politikk
Foruten banderoller med krav om en «apartheidfri Øyafestival» hadde Refused! også med seg Palestina-flagg på scenen. I sin begrunnelse for ikke å boikotte festivalen argumenterte Dennis Lyxén blant annet for dialogens påvirkningskraft og påstanden om at kulturkampen kommer fra en høyreside som ønsker å tåkelegge og usynliggjøre den reelle klassekampen.
Bortsett fra det så vi lite til boikottproblematikken som har rast rundt Øyafestivalen og deres amerikanske eiere. Men Israels brutale krigsforbrytelse i Gaza gjorde seg uansett gjeldende fra flere scener, blant annet med «fri Palestina»-rop både fra den fengende norske powerpop-artisten Anna Lille og britiske transkvinnen Jasmine.4.t.
Stemningsfullt med Gibbons
Mens Chappell Roan får gå som ny og Refused! takker for seg, har Portisheads gamle vokalist Beth Gibbons nylig gjort comeback. I fjor slapp hun sitt første album på 22 år, «Lives Outgrown», og det er dette som danner grunnlag for livesettet hun og hennes sju medmusikere byr på.
Triphopen som Bristol-bandet Portishead sto som pionerer for, har nå måttet vike for det vi kanskje nærmest kan kalle alternativ folk. Med to fioliner, sag, blåsere og perkusjon foruten gitarer og keyboards, skaper Gibbons et dempet akustisk uttrykk som flyter sakte og stemningsfull framover. Gir man henne et halvt øre kan det muligens framstå som litt stillestående og kjedelig. Men det assorterte utvalget av instrumenter sørger for variasjon og får skjønnheten til å stige fram og gjorde Beth Gibbons-konserten til en meget vakker opplevelse.
Av Leif Gjerstad