I en verden hvor KI-genererte artister truer musikkbransjen, er det godt å ha et virtuelt band med menneskelige følelser og genuin kreativitet.
Det er i år 26 år siden Blur-sjef Damon Albarn sjøsatte sitt hobbyprosjekt Gorillaz. Sammen med tegner og animatør Jamie Hewlett skapte han et virtuelt band til å fronte musikk lagd av han selv. Selv var Albarn klar med formålet, The Gorillaz skulle være en musikalsk lekeplass der han kunne gjøre ting som ikke passet inn i det ordinære Blur/Albarn-universet. Som han uttrykte det i et intervju med bladet Q i 2001: «det blir helt feil hvis Damon Albarn skal synge reggae. Men om 2-D gjør det, går det bra». Og for den som måtte lure, 2-D er en av de fire fiktive multikulturelle karakterene som utgjør Gorillaz.
Sprudlende kreativitet
Til å begynne med trodde nok de fleste av oss at dette lille hobbyprosjektet ville bli en litt flippa engangs-happening, men 25 år seinere kan vi konstatere at Gorillaz siden millenium har gitt ut mange flere album enn (det som var) «hovedbeskjeftigelsen» Blur. Når vi i tillegg betrakter det faktum at Albarn har gitt ut to soloalbum og rundt dusinet samarbeidsprosjekt (blant disse flere med African Express), tegnes bildet av en energisk mann som sprudler av kreativitet og elsker å utfordre seg selv og eksisterende sjangerbegrensninger.
I denne miksen har tegneseriebandet Gorillaz utvilsomt hatt en viktig funksjon. Alt de har gjort har ikke nødvendigvis vært like bra, og på forgjengeren «Cracker Island» opplevde jeg at de i litt for stor grad trådde vannet. Noe som kanskje gjør det enda mer imponerende – og for den saks skyld overraskende – at deres nye og niende album «The Mountain» kan være et nytt høydepunkt i gorilla-historien.
Mistet sine fedre
Forhistorien til «The Mountain» handler om sorg. I løpet av ti dager mistet både Albarn og Hewlett sine fedre, og det er tydelig at i hvert fall Albarn hadde et nært forhold til sin kunstnerfar Keith Albarn. Han var en sentral del av 1960-tallets engelske motkultur og arrangerte mange happenings i London, drev galleri og var i en kort periode manager for Soft Machine. På 1970-tallet virket han også som kunstlærer, visstnok med elever som blant andre Malcolm McLaren, Adam Ant og Ian Dury.
Keith Albarn var i tillegg veldig opptatt av indisk musikk, og i barndomshjemmet til Damon ljomet gjerne Ravi Shankar mellom veggene. Da han døde tok Damon derfor med hans aske til India og tok et bad i Ganges.
Bygger broer
Farens virke kan trolig forklare noe av Damon Albarns vedvarende sans for prosjekter av ulike slag. Det kan også forklare hvorfor hans 57-årige sønn fra øst-London draperer så mange av sine låter på «The Moutain» med sitarer (spilt av Ravi Shankars datter Anoushka) og dyrker en meditativ stemning, hele veien med Albarns egne melodiøs-melankolsk teft og lekne utforskertrang sterkt til stede. Her møtes banga, electropop, hiphop og beats i en miks der alt finner sin naturlige plass, i det globale og sjangeroverskridende som alltid har stått sentralt i Gorillaz-universet.
På tilsvarende måte lager Damon Albarn også en bro mellom livet og det hinsidige på «The Mountain». For selv om musikken må være inspirert av tapet Albarn og Hewlitt har opplevd, har sorgen fått vike for en hyllest til livet og kjærligheten til dem som ikke lenger er med oss. Men likevel er så sterkt til stede i våre liv.
Konseptuelt verk
Gjennom hele sin karriere har Damon Albarn dyrket samarbeidets kunst og trukket inn gjestemusikere på sine prosjekt. Det gjør han naturlig nok også på «The Mountain», men det litt spesielle er at de døde her står side om side med de levende, i samsvar med tematikken på «The Mountain».
De døde er hentet fra Albarns bugnende arkiv med gamle opptak fra noen av hans samarbeidsprosjekter med nå avdøde artister, slik som skuespilleren Dennis Hopper, soulsangeren Bobby Womack, den britiske eksentrikeren Mark E Smith (The Fall), afrobeattrommisen Tony Allen og rapperne Proof (D12) og Trugoy the Dove (De La Soul). Alle effektivt brukt sammen med nyere bidrag fra artister som den syriske sangeren Omar Souleyman, gitarhelt Johnny Marr, Sparks-brødrene Mael, den argentinske rapperen Trueno og Idles, bare for å nevne noen.
Mange navn, som lett kan indikere mye søl. Men Albarn har på utsøkt vis klart å finne en naturlig plass til dem alle i en musikalsk miks som dyrker det likeverdige. Som får summen til å skinne sterkere enn enkeltdelene, og som får konseptuelle «The Mountain» til å framstå som et sammenhengende og svært vellykket verk.
Av Leif Gjerstad
Se video: