Grace Jones inviterte til fest på Øya lørdag, men det ble dessverre en heller tam seanse.
I sin storhetstid var Grace Jones et stilistisk ikon, med evne til å provosere både visuelt og musikalsk. At 68-åringen med årene har dempet det visuelle aspektet noe er like forståelig som bra. Like heldig er det ikke at også det musikalske uttrykket er blitt mildnet, slik at showet lørdag i nedskalert størrelse lett kunne sklidd inn i kategorien fasjonable restaurant-show. Du vet, den typen show der du betaler noen hundre kroner ekstra for å få litt plysj og glamour-underholdning på scenen, mens du spiser maten din.
Intensjonene til Grace Jones på Øya var uansett klar, hun ville ha fest ogåpnet derfor symbolsk nok med d«Nightclubbing». Men verken den, «Private Life» eller andre låter tidlig i settet klarte å skape særlig temperatur, og småpludringa hennes utenfor scenekant, ved sine hyppige kostymeskift, framsto mer som en showstopper enn stemningsbygger.
Mistet kraft og autoritet
Et av Jones største fortrinn har vært den autorative stemmen med nesten metallisk klang, som sammen med hennes futuristiske og spektakulære scenekostymer har gitt platene og showene hennes en suggererende kraft. Den musikalske miksen av r’n’b, reggae og soul ligger fortsatt i bunn og svinger behagelig, men da bandet prøver seg på rock i Roxy Musics «Love Is The Drug» blir det tamt, stivt og alt annet enn berusende.
Slik dessverre litt for mye av konserten ble. Ikke så amazing Grace lenger, kan det synes som.
Av Leif Gjerstad
Flere saker fra Øya-festivalen
