For drøye 20 år siden var bandet Grant Lee Buffalo kritikerfavoritter. Da Grant-Lee Phillips ga ut soloplate for to år siden gadd ingen norske aviser nevne utgivelsen. Lørdag spiller amerikaneren på Madame Felle i Bergen, mens John Dee i Oslo står for tur søndag.
I forbindelse med en annen sak jeg jobber med, kikket jeg forleden på Dagsavisens «Kritikertoppen», den årlige lista hvor avisen ber rundt 40-50 musikkritikere stemme fram årets beste plater.
To av årene jeg så på var 1993 og 1994, hvor spesielt to band pekte seg ut. Det ene var deLillos, som toppet i 1993 med albumet «Neste sommer» og klarte en tredjeplass året etter med «Mere». Og det andre bandet var altså Grant Lee Buffalo, som kom på tredjeplass i 1993 med albumet «Fuzzy» og deretter gikk helt til topps i 1994 med «Mighty Joe Moon».
Oppløste Buffalo
deLillos trenger vi neppe si noe mer om her. De er like aktuelle og store 20 år etter. Men Grant Lee Buffalo? Ble oppløst i 1999, etter at bandleder Grant-Lee Phillips etter sigende var frustrert over plateselskapets «manglende støtte». Phillips ønsket at bandet skulle bli noe mer enn bare et kredband uten særlig platesalg.
Løsningen for Phillips ble å gå solo, og… så? Har det vel i grunn ikke skjedd så fryktelig mye mer. Med «Walking in the Green Com» fra 2012 som hans foreløpig siste, kan Grant-Lee Phillips se tilbake på hele syv soloplater siden solodebuten «Ladie’s Love Oracle» i 2000.
Solid produksjon
Jeg har ikke en gang hørt alle, men de jeg har hørt vitner om en artist som fortsatt lager plater av typen som får mange forståsegpåere til å nikke anerkjennende på hodet, men som vel mangler den utadvendte hiten som kan gi ham det kommersielle løftet han en gang søkte.
En av de syv soloplatene er for øvrig en plate med bare covere fra 1980-tallet (da Phillips, født 1963, vokste opp), og hvor utvalget oser kvalitet. Eller hva sies om Pixies, New Order, Joy Division, Robyn Hitchcock, Echo & The Bunnymen, Psychedelic Furs, The Church, Nick Cave, R.E.M., The Cure og The Smiths? Kunne vært verre!
Også på sin aller siste plate søker han sine egne røtter, men da i genetisk forstand. På «Walking in the Green Com» er det hans indianer-røtter (muskogee- og cherokeeblod i årene) som blir utforsket mens fortida blir gjenfortalt, til et stort sett gjennomgående dempet og akustisk folkarrangement.
Sist han var i Norge, for to år siden, reiste han rundt alene, med gitaren som sitt eneste reisefølge. I skrivende stund har jeg ikke sjekket om han kommer alene eller med band denne gangen. Derimot har jeg gravd fram to 90-talls intervjuer med ham fra Grant Lee Buffalo-perioden.
Av Leif Gjerstad
Les også: Grant Lee Buffalo på nytt beite (arkivintervju fra 1993)
Les også: Grant Lee Buffalo fortsetter frammarsjen (arkivintervju fra 1994)
