For pengene Gregg tjente som avisbud kjøpte han gitar. Men den la storebror Duane beslag på. Noen år seinere dannet de Allman Brothers Band og spilte seg inn i rockhistorien. Duane døde i en motorsykkelulykke i 1971. Lørdag døde også lillebror Gregg, 69 år gammel.
Dødsårsaken er ikke oppgitt, men alt tyder på at det var generelt sviktende helse som førte til at Gregg Allman omgitt av familien sovnet stille inn i sitt hjem i Savannah, Georgia lørdag 27. mai. For en del år tilbake fikk han levertransplantasjon, etter mange år med altfor stort alkoholkonsum. Og noen år før det igjen fikk han hepatitt, angivelig av en skitten tattoo-nål. Dette gjorde at Gregg Allman de siste årene slet med helsa, og at han for bare få måneder siden avlyste en turné av «helsemessige årsaker». Den skulle settes opp seinere igjen, men slik gikk det ikke.
Født i Nashville, oppvokst i Florida
Gregory LeNoir Allman ble født i Nashville 8. desember 1947, men bodde i Norfolk, Virginia da faren ble skutt og drept i 1948. Litt etter flyttet moren til Daytonville, Florida, hvor brødrene Duane (født. 20. oktober 1946) og Gregg vokste opp.
Det var også der Gregg spedde på økonomien ved å jobbe som avisbud, og for pengene han tjente kjøpte en gitar. Men det instrumentet la storebror Duane snart sin elsk på, og viste kjapt at han hadde et visst talent som gitarist. Lillebror Gregg klarte seg godt likevel, ved å bruke mer tid ved pianoet enn på gitaren.
Fra Allman Joys til Hour Glass
Da Duane på midten av 1960-tallet startet band, spurte han straks lillebror Gregg om å bli med i The Allman Joys. Og da Gregg var ferdig med high school i 1965 la bandet ut på lange og harde turneer med konserter hver bidige kveld. Ofte dessuten med flere sett hver aften. Kanskje var det ikke den aller sunneste måten å vokse opp på, for både Duane og Gregg flørtet tidlig med dop, mens i hvert fall Gregg også fikk litt for stor sans for alkohol. På den annen side var veien en god skole å lære seg håndverket på, og i 1967 dro bandet til Los Angeles og byttet navn til Hour Glass.
Der spilte de inn to LPer, men disse ble ingen større suksess og kort tid etter sprakk Hour Glass. Gregg dro til Muscle Shoals, Alabama hvor han fikk oppdrag som studiomusiker, da Duane i mars 1969 lokket ham tilbake til Daytonville og det nye bandet han var i ferd med å starte: The Allman Brothers Band.
Erfarne debutanter
Mens Duane Allman og hans gnistrende følelsesladde gitarspill ble gruppas naturlige frontfigur, var lillebror Gregg innad i bandet minst like viktig. Det var hans surklende Hammond som balanserte Duanes gitarer. Det var hans kraftige soulstemme som formidlet tekstene til publikum. Dessuten var det han som var bandets ledende låtskriver.
Selv om Allman-brødrene fortsatt ikke hadde fylt 25 var de som musikere likevel så erfarne at de nå var modne for «the big time». Debutalbumet «The Allman Brothers Band» kom i november 1969 og oppfølgeren «Idlewild South» september året etter. Ingen av dem ble i utgangspunktet noen større suksesser, men et intensivt turnerende (300 konserter i 1970!) spredte ryktet om et fremragende liveband og sakte men sikkert tok også salget av spesielt «Idlewild South» seg opp.
Aller best live
Det var likevel et 78 minutter langt dobbelalbum året etter som skulle gi Allman Brothers Band deres store gjennombrudd, og karakteristisk nok var det et livealbum som tok dem til topps. «At Fillmore East» ble innspilt i New York vinteren 1971 og gitt ut sommeren samme år, og denne gang traff ABB spikeren. Kritikerne jublet og snakket om beste liveplate ever, og publikum ble med på notene.
Framfor alt fikk Duane Allmans gitarspill stor oppmerksomhet, noe han i og for seg allerede hadde sikret seg gjennom samarbeidet med Eric Clapton på Derek & The Dominos-klassikeren «Layla and Other Assorted Love Songs» i 1970.
Men tilbake til Allman Brothers Band – gjengen som knapt fikk tid til å nyte suksessen før tragedien rammet dem. Dobbelt opp. Høsten 1971 omkom som tidligere nevnt Duane Allman i en motorsykkelulykke og nesten nøyaktig ett år seinere vandret bandets bassist Berry Oakley samme vei på samme måte – og spooky nok på nesten samme sted.
Suksess og nedtur
Da Duanne Allman døde overtok Gregg Allman lederskapet i bandet, og kort tid etter kom suksessalbumet «Eat a Peach» (1972), for det meste innspilt med Duane men ferdigstilt etter hans død. Historien gjentok seg med megasuksessen «Brothers and Sisters» året etter, denne gang bare med Berry Oakley i samme situasjon som Duane Allman på Peach-albumet.
De to dødsfallene samt alvorlige dopproblem (les: heroin) ble for mye for bandet, som etter den korte, hektiske suksessen mistet mye av oppdriften. Neste skive ble ingen fulltreffer, og bandmedlemmene ble mer opptatt på hvert sitt hold. Riktignok kom de stadig sammen igjen, og sin siste studioplate «Hitting the Note» ga de ut så seint som i 2003. Og sin aller siste konsert holdt de ytterligere elleve år seinere.
Men uten å frata dem noe av æren for seinere bedrifter, det er de fem første årene som sikret bandet dets plass i rockehistorien som det store og definitive southern rock-bandet. Og som vel er grunnen til at denne saken skrives.
Solo, kjendis og dop
Parallelt med Allman Brothers band jobbet Gregg Allman som soloartist helt fram til sin død. Med litt variabelt resultat, men med «I’m No Angel» fra 1986 som et både kreativt og kommersielt høydepunkt. Før det ble han i tillegg kjendis en kort periode, da han i 1975 giftet seg med Cher.
Året etter fikk de et barn, men allerede i 1978 skilte paret lag. En medvirkende årsak skal ha vært Gregg Allmans store dop- og alkoholproblem, som på 1980-tallet eskalerte ytterligere. Også store deler av 1990-tallet var preget av Allmans rusmisbruk, før han mot slutten av tiåret klarte å legge misbruket bak seg.
Sliter med helsa
Helsemessig hadde årene med misbruk likevel allerede satt sitt preg på Allman, og det siste tiåret slet han mye med helbreden. Selvsagt med komplikasjonene som fulgte ødelagt lever og organtransplantasjonen i 2010, med påfølgende lungeoperasjon ikke lenge etter som et kompliserende element. Denne behandlingen innebar også bruk av smertestillende, som gjorde at Gregg Allman igjen utviklet avhengighet. Nå fikk han imidlertid rask behandling for sin medikamentavhengighet, og kunne glede seg over at det T-Bone Burnett-produserte soloalbumet «Low Country Blues» (2011) både ble en stor kritikersuksess og faktisk også hans mestselgende soloplate.
Det ble imidlertid også hans aller siste plateutgivelse, og etter Allman Brothers Band farvelkonsert høsten 2014 ble 2016 året Gregg Allman sto på scenen for siste gang. Det var planlagt en turné i 2017, men helsa tillot ikke det. Og nå blir vel neste konsert med Gregg en jam på den andre siden sammen med storebror Duane og de to andre ABB-medlemmene Berry Oakley og Butch Trucks som allerede sitter ved Duanes side.
Av Leif Gjerstad
Les også: Rød plysj og hotellnatt med Gregg Allman
Les også: Gregg Allman: Allman for alle mann (arkivintervju fra 1991)
Les også: Sørstatsrockens far (arkivintervju fra 1987)
Hør også: Spillelistte med Gregg Allmen-låter (alle egne, unntatt Statesboro Blues)
https://open.spotify.com/user/lgjerstad/playlist/75dwwNCoRK5nZw9eePmQTM
spotify:user:lgjerstad:playlist:75dwwNCoRK5nZw9eePmQTM
