(anmeldelsen første gang publisert i Bok365 torsdag 25. september 2025. Den anmeldelsen finner du her!)
Per Pettersons nye roman «Du er hjemme nå» flyter språklig elegant samtidig som den borer emosjonelt i temaer som utroskap, skyld og ensomhet.
Per Petterson «Du er hjemme nå».
(Roman, Forlaget Oktober, 216 sider)
Det er gått sju år siden sist Per Petterson ga oss en roman, Menn i min situasjon. Tomrommet mellom den og høstens Du er hjemme nå har han fylt med dagboksnotatene Mitt Abruzzo og boka Om vennskap, med utdrag om nettopp dette temaet fra fire av hans tidligere romaner.
At det har tatt tid å fullføre den nye romanen, kommer i og for seg ikke som noen større overraskelse. Siden det store gjennombruddet med Ut og stjæle hester i 2003 har det gjerne gått fire til seks år før neste Petterson-roman er kommet. Og ifølge egne utsagn henger det tett sammen med at han opplever det som et nærmest uutholdelig slit å skrive en ny roman.
Eller som han lar forfatteren Kasper, fortellerstemmen i Du er hjemme nå, uttrykke det, tidlig i boka: «Jeg skriver ikke så mye for tida. Det bare dør mellom henda mine, eller dør på skjermen, for å være nøyaktig».
Forfatter som fortellerperson
Om Petterson selv føler seg sårbar under skriveprosessen, har leserne lært seg til å stole på at sluttresultatet helst blir bra likevel. Og årets roman Du er hjemme nå er intet unntak. Tvert imot innfrir den på alle plan og rommer det aller meste. Språklig eleganse, fin flyt, emosjonell dybde, skarpe observasjoner, humoristiske understatements og velfunderte refleksjoner.
I tillegg byr den på et fornøyelig metapreg, ved at Per Pettersons har latt den jevnaldrende forfatteren Kasper – med samme type oppvekst, bakgrunn og kanskje også status som Petterson – ikle seg fortellerstemmen i boka. Det gir Petterson anledning til å kommentere ulike aspekter ved forfatterlivet, slik som kjendisstatusen som suksess kan medføre: «Mange veit hvor jeg bor. Det har stått i avisa på kultursidene, ja, til og med bilder av huset mitt, både ute og inne, fikk plass i et av intervjuene, jeg greide ikke stoppe den fordømte fotografen, han var overalt». Kan tenke meg at Per Petterson humret da han fikk disse linjene på plass!
Hvem ber vi om unnskyldning for?
Men før vi er kommet så langt, blir vårt første møte med Kasper når han er innblandet i en trafikkulykke. Han har kjørt på et rådyr som ligger alvorlig skadet i veikanten, der Kaspers sorg for det inntrufne («Unnskyld, jeg så deg ikke. Jeg så ingenting. Men det var min feil. Unnskyld!») også kan stå som en metafor for det som skal komme.
For preget av ulykken føler Kasper behov for å møte sin gamle venn Einar. Og snart skifter temaet fra det sårede rådyret til kvinner de som menn føler de har gjort urett. De føler behov for å be om unnskyldning, men hvordan gjør man det, så mange år etter, og hvem er det egentlig man gjør det for? Er det for å lette sin egen samvittighet eller er det faktisk i ren omtanke for den forsmådde kvinnen?
Brevroman
Det er vanskelig å finne en passende måte å gjøre det på og det meste synes kleint, før Einar kommer med et forslag om at Kasper kan framføre sin unnskyldning i brevform i en roman. Brevet skal skrives i en litt generell stil, men likevel så pass personlig at den (eller de) det gjelder vil oppfatte det.
Kasper er slett ikke overbevist og har vel i grunn ikke sagt ja til forslaget når han setter seg ned foran tastaturet hjemme på gården. Men etter hvert som Petterson lar Kasper blikke tilbake og reflektere og fortelle om sin forelskelse og utroskapshistorie i sitt havarerte ekteskap, så blir grensene mer tvetydig. Kanskje det likevel er nettopp «det angerfulle romanbrevet» som tar form og som vi lesere får ta del av?
Enten vi velger å lese det som Kaspers brev til ekskona og elskerinnen eller som Per Pettersons fortelling om den aldrende, ensomme forfatteren og hans tanker rundt livet, så er det like gripende som nydelig lesing tvers igjennom.
Hverdags-Kasper
Petterson lar oss komme tett på Kasper, den gangen han var en alminnelig lykkelig gift mann som bodde med kona Inger og to småbarn i en helt alminnelig blokkleilighet rett utenfor Oslo. Hun er sykepleier og han jobber på gulvet i en grafisk bedrift. Begge går turnus, og deler på henting i barnehagen.
Som for småbarnsforeldre flest kan hverdagene være strevsomme, der dagene avløser hverandre uten større dramatikk. «Det var virkeligheten. Det var døgnet rundt. Jobbe, sove, spise, og elske, hvis du var heldig». Livet ruller på i sitt vante spor, og Kasper synes jevnt fornøyd med det.
Utro
Helt til han blir forelsket i Signe. Hun er gift, men gjengjelder hans følelser og de innleder et intenst forhold. Kasper elsker og begjærer Signe, men føler seg samtidig sterkt knyttet til Inger og familielivet i boligblokka: «Jeg ville også være der jeg var, der vi var, jeg ville ha det vi hadde, vi fire i denne leiligheten i tredje etasje i denne boligblokka, to store og to små. Jeg ville jo ikke bytte det ut. Jeg ville omfatte mer. Var det så urimelig. Jeg syntes ikke det» sammenfatter Kasper i et tilbakeblikk.
Muligens litt naivt, men Kasper erfarer raskt at livet blir mer komplisert. «Alt omkring meg, og det livet som var mitt, som jeg hadde prøvd å balansere i mine egne hender, begynte sakte å krenge», konstaterer han mens leseren blir med på en smertefull ferd til alt rakner, både for Kasper og de to kvinnene. Mye blir sagt, men samtidig ligger det mye vesentlig i det usagte.
Nært og varmt
Petterson skriver språklig slentrende og nært, der den indre monologen balanserer utsøkt mellom skrift- og talespråk, mens dialogene er levende og presise. Gjerne med en underliggende og bakenforliggende småhumoristisk undring, og hele veien med en poetisk nerve og flyt som suger leseren inn i det pettersonske univers.
Som få andre kan han la tankeflommen strømme på, med bisetninger og digresjoner, uten at refleksjonene oppleves som forstyrrende avbrytelser fra hovedlinjen. Slik kan vi også få refleksjoner rundt familieliv, vennskap, klassesamfunn, samfunnsutvikling, geografiske beskrivelser og observasjoner og hva det nå måtte være i en og samme setning uten at forfatteren mister tråden eller at vi opplever det som unaturlig. Parallelt med disse ytre sanseinntrykkene og refleksjonene som han forer oss med, kryper Petterson inn i Kaspers indre og lar oss ta og føle på ensomheten, savn av fellesskap, skyldfølelsen og de eksistensielle spørsmålene han bakser med. At Petterson gjør det nokså lavmælt og nedpå i en hverdagslig tone bare forsterker den emosjonelle aspekten ved denne nydelige, lille fortellingen.
Av Leif Gjerstad
(anmeldelsen første gang publisert i Bok365 torsdag 25. september 2025. Den anmeldelsen finner du her!)
Les også: Livredd suksessforfatter (intervju fra 2012)
Les også: Mesterlig fortalt om tapte menn (anmeldelse av «Menn i min situasjon», 2018)
Les også: Frykter strykejern på teksten (intervju fra 2019)