Han toppet listene i 2017 og lagde de beste albumene både i 2019 og 2020. Og likevel vet du ikke hvem Jack Antonoff er, sier du?
Denne helgen har «alle» medier anmeldt Lana del Reys nye album «Chemtrails over the Country Club». For et par uker siden fikk Taylor Swifts «Folklore» en Grammy for «årets beste album 2020». Sist sommer gjorde The Chicks comeback med plata «Gaslighter». I 2019 ble Lana del Reys album «Norman Fucking Rockwell» kåret til årets beste, mens New Zealands unge stjerneskudd Lorde fikk sitt store gjennombrudd med «Melodrama» i 2017. I tillegg meldes det at St. Vincents nye album «Daddy’s Home» skal være rett rundt hjørnet.
Og fellesnevneren? Den snart 37-årige produsenten Jack Antonoff fra New Jersey.
Produserer, skriver og spiller
Muligens kjenner du til ham fra de to indie-bandene fun og Bleachers, men det er som produsent Antonoff virkelig har markert seg de siste fem årene. Lista over – med Lana del Rey, Taylor Swift, The Chicks, Lorde og St. Vincent – sier vel i grunn det aller meste.
Men selvsagt ikke alt, for i tillegg til å produsere disse, både skriver og spiller han for mange av dem nevnt over. Slik som på Lana del Reys nye og meget solide «Chemtrails Over the Country Club». På den spiller han nesten alt, samtidig som han står oppført som medkomponist på ni av platas elleve låter.
Ladies man
Foruten at navnene er imponerende, vil noen kanskje stusse over at det bare er kvinner på listen med artister han har jobbet tett sammen med. Selvsagt har han også jobbet med noen menn, etter at han første gang prøvde seg som produsent på Bleachers-albumet «Strange Desire» i 2014. Men det er ikke til å komme fra at kvinner er i klart overtall blant dem Antonoff har jobbet med, og ifølge ham er det ikke tilfeldig.
– Jeg føler meg på ingen måte som kvinne. Jeg er definitivt mann. Men når jeg skriver låter tenker jeg aldri på Lou Reed eller David Bowie. I stedet tenker jeg på artister som Kate Bush, Björk og Fiona Apple. Jeg har alltid vært tiltrukket av kvinnelige artister som jeg opplever som nådeløst ærlige. Det appellerer så mye mer til meg enn den veien mange mannlige låtskrivere tar, den der de prøver å skjule og maskere følelser, har Antonoff uttalt i et intervju med The Guardian.
Trist pop
Han mener det også gjenspeiler seg i hans egne låter, der han beskriver låtskriverprosessen som «å grave opp det mest triste, det mest opprørende og det mest ekte folk har vært igjennom, og deretter finne en måte å kna og forme disse følelsene til en popsang».
Både Taylor Swift (som var den første utover Bleachers han produserte) og St. Vincent har trukket fram denne egenskapen som en viktig grunn til at de så gjerne vil jobbe med Antonoff. De har hatt sansen for hvordan han har respektert dem som artister og kvinner, samtidig som han har klart å få dem til å åpne opp og framstå som mer nakent personlige på sine siste plater.
Selv mener Antonoff at hans forkjærlighet for å prøve å tonesette smerte og sorg kan ledes direkte tilbake til hans store trauma som 18-åring. Da døde hans fem år yngre søster Sarah av hjernesvulst.
– Du kan skrive om hva som helst, men som regel er det uansett et sentralt underliggende tema der et sted. For meg handler det om det vonde tapet jeg følte da jeg mistet min søster, sier Antonoff til The Guardian.
Fra New Jersey til New York
Jack Antonoff vokste opp i New Millford og Woodcliff Lake i New Jersey. En tilværelse han omtaler som «så nært, men likevel så langt unna New York».
– Som guttunge drømte jeg om alle mulighetene som New York kunne by på, men samtidig føltes de som uoppnåelige. Jeg tror dette er noe som preger mange i New Jersey og som kan forklare hvorfor musikken derfra byr på en miks desperasjon, håpløshet og håp, har Antonoff kommentert til New York Times.
Han klarte uansett å komme seg til New York og er i dag bosatt og godt etablert i Brooklyn. Og skal vi tro hans egne ord, så preger fortsatt frihetsfølelsen han fant i ungdommens pønk og indie den voksne produsenten. Uansett hvor høyt hans produksjoner måtte havne på listene.
– I gamle dager rettet musikkindustriens produkter seg mot de ti prosentene av befolkningen som virkelig var interessert i og elsket musikk. Strømmingen har endret på det. Nå er bransjens fokus først og fremst på å tilfredsstille de 90 prosentene som gjerne lytter på musikk uten å bry seg i særlig grad. Det er ikke for meg. Jeg elsker det gamle albumformatet og jeg vil helst jobbe for og sammen med dem som lever og dør for musikken. Griper du det an på riktig måte er det mulig å nå mange uten å svikte egne idealer, konkluderer stjerneprodusenten.
Av Leif Gjerstad
