På sitt nye album synger Thåström om en av «Dom som skiner». Selv skinner han like sterkt som alltid.
I et sjeldent intervju med danske Politiken har Thåström uttalt at han er lei gitarer og har følt et intenst behov for å gå videre. Det innebar også den ubehagelige oppgaven å måtte gi bandet som har fulgt ham så trofast siden mesterverket «Skebokvarnsv. 209» i 2005 fyken, med unntak av Niklas Hellberg. Hans keyboards passet utmerket som fundament til Thåströms ønsker om et album med synthbaserte lydtepper og strykere og blås som stemningsfullt krydder, samtidig som Hellberg har status både som medkomponist og medprodusent på «Dom som skiner».
Historiske linjer
Det første varselet om et hamskifte kom med singelen «Isbergen» (med koring av First Aid Kit) i september. Men sånn i ettertid kan det synes som om vi burde ha sett det komme allerede før den nye musikken forelå. I hvert fall hvis vi ønsker å leke med historiske linjer. For gjennom hele sin karriere har Thåström med jevne mellomrom tatt et brudd med det som var og søkt helt nye veier.
Første gang var da han etter Ebba Grön og Imperiet pangstartet sin solokarriere med albumet «Thåström» (1989). Ikke lenge etter brøt han opp fra Sverige og flyttet til Amsterdam. Det resulterte i dannelsen av hans engelskspråklige industristøy-prosjekt Peace, Love and Pitbulls. Et kraftig brudd med det som hadde vært, og som fra 1992 til 1997 rakk med tre album før Thåström vel tilbake i Sverige gjenopptok sin solokarriere.
Det neste store bruddet kom etter at han nok en gang hadde forlatt Stockholm og for en periode bodde i København. Eksiltilværelsen skapte behovet for «å skrive hjem» og skrive selvbiografisk til et nedstrippet og fortrinnsvis akustisk lydbilde i «Skebokvarnsv. 209». Skal vi tro hans egne tekstlinjer innså han samtidig at «sannheten är att jag är typisk svensk».
Skebokvarnsvägen og erkjennelsene han gjorde med det albumet har siden skapt malen for det foreløpig siste kapitlet i hans solokarriere. Med en fot i svensk visetradisjon, men der hans tunge, støyende dissonans samtidig har tilført musikken en intens uro, langt unna all truende idyll. Og for hvert album er det i tillegg gjerne blitt litt tyngre og litt mørkere, med hans forrige utgivelse, den massive «Centralmassivet» (2017) som et like greit som vellykket eksempel.
Amsterdam, København, Berlin
Og nå altså Berlin, byen Thåström flyttet til for noen år siden. En ny tilværelse og et nytt miljø – og et helt nytt lydbilde. Hvorvidt stilskiftet i «Dom som skiner» lå i kortene allerede da han forlot Stockholm og Vasastan eller om det er et resultat av den nye tilværelsen i Neuköln skal være usagt. Det som i hvert fall er sikkert er at det handler om et behov for å gå videre og prøve noe nytt.
Noe som helt konkret betyr at Pelle Osslers skurrende gitarer og Ulf Ivarssons dypt pulserende bass fra tidligere plater nå er erstattet med synthtepper som beveger seg over hele spekteret fra det knitrende uptempo sprakende til det tunge, dvelende skjebnesmettede balladeterrenget. Innimellom effektivt supplert med pianoer og lavmælte akustiske gitarer.
Men mer enn at Thåström har revet sitt gamle rede og flyttet inn i et helt nytt hus, handler det mest om en real ommøblering. Det gamle inventaret er kastet ut og veggene har fått nye farger, men det er fortsatt umiskjennelig Thåström. Låtstrukturen og stemningene som males fram bygger på det samme fundamentet, og Thåströms stemmebruk og særegne frasering er fortsatt like særpreget og unik.
Tekst og musikk
Selv om Thåström nå bor i Berlin vil det være litt for enkelt å si at det preger musikken i særlig grad. Riktignok refererer han i «Papperstunna väggar» til «klingklangmusikk», men Kraftwerk & co er ikke akkurat ny elektronika som du må til Tyskland for å erfare. I tillegg er plata spilt inn med svenske musikere på ulike steder i Sverige under pandemien, med Niklas Hellberg som den nærmeste allierte og med First Aid Kit som korister på tre låter og Tityo som sjelfull medvokalist på nevnte «Papperstunna väggar».
Det er derfor mer i tekstene at vi fornemmer at Thåström har krysset landegrenser. I åpningskuttet «Södra korset» (= Südkreuz) refererer han til den tyske forfatteren Hans Fallada, mens den svenske artisten plasserer seg selv på et sted der han håper snart å kunne språket og kjenne kodene. Og i magnifike spoken word-balladen «Stora långa gatan» byr han på en glitrende skildring av en samtale med en venn i en hendelsesfattig gate, der alle de hverdagslige «ikke-begivenhetene» sammen skaper en fortelling av et levende miljø. Godt hjulpet av den skjøre trompeten og den småjazzete rammen fortellingen er plassert i, skaper det en nærhet som er til å ta og føle på.
Det skjulte i et liv
«Dom som skiner» inneholder ni kutt, med den skjebnestunge balladen TOLEDO og avsluttende «Mamma» som to av de mest sentrale. Førstnevnte med sine refleksjoner om problematiske avskjed («det är här jag måste av/kanske blev det bara/för mycket verklighet för mig») og den vanskelige veien videre. Sistnevnte fordi den knytter bånd og skaper assosiasjoner til Skebokvarnsv.-låten «Främling överallt», der Thåström skildret farens desillusjonerte liv. Og nå er det altså mora som står for tur.
I «Mamma» stiller Thåström seg varmt undrende til hvorfor hun holdt viktige ting i sitt liv skjult, ting han ikke fikk kjennskap til før etter hennes død. Og som får ham til å ønske at han kunne få ha vært med og oppleve hennes tanker da hun flyttet fra landsbygda og inn til Stockholm. Eller for å si det med hans egne ord: «Jag skulle velat sett dig då/sett det du såg».
Det er ikke fritt for at jeg fryktet en liten nedtur med stilendringen på «Dom som skiner». Men etter å ha levd med Thåströms nye album i noen dager er all tvil feid til side. Ja, dette er en litt annen Thåström enn han vi har hørt de siste femten årene, men 64-åringen skinner like sterkt som tidligere.
Og selvsagt, det spiller ingen rolle hvilken drakt Thåström kler sine låter i. Hans identitet er så sterk og hans uttrykk så unikt at det uansett forblir Thåström – fra første begynnelse til siste slutt.
Av Leif Gjerstad
Les også: «Centralmassivet» – mørke og mektige refleksjoner (anmeldelse)
Les også: «Den morronen» (anmeldelse)
