Lars Saabye Christensen og Torgrim Eggen skrev årets beste bøker, i avdelingene norsk skjønnlitteratur og sakprosa. Og i nabolandet styrker Lina Wolff sin posisjon som en av Sveriges mest spennende forfattere.
Det er bare å innrømme. Av ulike grunner er bunken med bøker som jeg har «tenkt» lese i år dessverre mye større enn den haugen jeg faktisk har fått lest. Det nytter derfor ikke å påstå at bøkene som her listes opp er «årets beste», men de er i det minste bøker jeg har hatt stor glede av og tør anbefale til andre.
Med et bein i Norge og et i Sverige har jeg også valgt å plukke fram noen titler fra hvert av de to landene. Og vi starter med Norge.
Norsk skjønnlitteratur:
Lars Saabye Christensen «Byens spor. Skyggeboken» (Cappelen Damm)
Juryens veier er uransakelige, men for meg er det et stort mysterium at Brageprisen totalt har oversett Saabye Christensens trilogi om «Byens spor». Det siste og tredje bind, «Skyggeboken», kom i år og bekrefter nok en gang Oslo-forfatterens unike evne til å skape finstemte miljø- og tidsskildringer med poetisk fingerspissfølelse.
Les også: «Byens spor. Skyggeboken»-anmeldelse
Dag Solstad «Tredje, og siste, roman om Bjørn Hansen» (Forlaget Oktober)
Solstad trekker på årene, i likhet med hans bokelskende og nokså sære karakter Bjørn Hansen. I et typisk reflekterende Solstad-språk med mange innskutte bisetninger og ditto tankesprang, følger vi Bjørn Hansen som på livets høst får sin sønnesønn han knapt har sett som inneboende i sin lille ettroms leilighet i Oslo.
Jens M. Johansson «Lavterskeltilbud» (Tiden forlag)
Johansson lar sin forfatterkarakter Adam Berg jakte på den store arbeiderromanen i denne like reflekterende som morsomme og lettleste romanen. For Bergs store problem er selvsagt hvordan skrive en arbeiderroman når du selv tilhører kultureliten og ikke kjenner noen arbeidere?
Les også: Jens M. Johansson-intervju
Mari Andreassen »Hvor lenge varer vi» (Cappelen Damm)
Vil ha med én debutant og én novellesamling på denne lista, og Andreassen oppfyller begge disse kriteriene. Hun gjør det dessuten så godt med «Hvor lenge varer vi» at boka ble nominert både til Brageprisen og Ungdommens kritikerpris. Sju historier fra hverdagslivet om å ta valg som kan vise seg å ikke være så veldig smarte.
Les også: Mari Andreassen-intervju
Sakprosa:
Torgrim Eggen «Axel» (Cappelen Damm)
Axel Jensen er en av våre aller mest myteomspunne forfattere med et eventyrlig liv langt utenfor normalen. Alt dette klarer Eggen å formidle i et språk som sprudler over av energi og kraft, mens han gjør et dypdykk ned i Jensens liv. Eggen klarer dessuten å balansere sin beundring for forfatteren Axel Jensen med å påpeke de mer tvilsomme egenskapene ved hans karakter.
Les også: «Axel»-anmeldelse
Nazneen Khan Østrem «London» (Kagge forlag)
En gang i tida var jeg så ofte og mye i London at det liksom føltes som «min by». Men delvis London-oppvokste Khan Østrem har selvsagt langt bedre peil på byen, og i «London» skildrer hun gjennom ulike kapitler viet ulike bydeler hele Londons historie. Her får vi både bakgrunnshistorie og reportasjeformede vandringer som avdekker både sosiale forhold og byens kulturhistorie. Men: Jeg savner kart som plasserer hvert kapittel der det hører hjemme!
Över till Sverige
Så hopper vi over til Sverige, og siden vi begynte med to veteraner på den norske skjønnlitterære lista, starter vi med en veteran her også. Med en fyr som har fått vel så mye omtale på grunn av turnécomeback i sommer, med juleavslutning i Stockholm rett før jul og løfte om ny turné neste sommer.
Ulf Lundell «Vardagar 2» (Wahlström & Widstrand)
Lundells dagboknotater har resultert i to tykke volumer «Vardagar». Noe kan virke nesten som uredigert skribleri, mens noe åpenbart har mer litterær substans. Men uansett hvilket hjørne eller tiår du her finner Lundell i, så er det hele veien ufiltrerte refleksjoner og personlige utblåsninger. Interessante og fornøyelige observasjoner som tegner et sammensatt bilde av forfatteren.
Lina Wolff «Köttets tid» (Albert Bonniers förlag)
Den 46-årige forfatteren debuterte for ti år siden, men jeg oppdaget henne først med Augustprisvinneren «De polygotta älskarna» i 2016. Årets «Köttets tid» følger fint opp med sin forfriskende ekspansive fortelling om en desillusjonert kvinnelig forfatter på stipendtur til Madrid. En historie med feministisk undertone som driver deg framover fra side til side og som rommer både åndelighet, utroskap og hevn.
Daniel Gustafsson «Odenplan» (Nirstedt/Litteratur)
Gustafssons debutroman starter med at en nylig fraskilt mann for første gang har sin lille sønn på overnatting. Det går greit helt inntil han neste morgen skal levere sønnen på skolen og glemmer vottene. En uvesentlig detalj? Ikke for faren som føler på sin mislykkethet som forelder. Og under jakten på nye votter avdekkes bylivet i og rundt Odenplan i løpet av en dag, samtidig som hovedpersonen får tid til å reflektere over eget liv.
Matilda Gustavsson «Klubben» (Albert Bonniers förlag)
Her jukser jeg… Har bare rukket å lese litt av Gustavssons bok om Kulturprofilen, Svenska Akademien og skandalene derfra som de siste par årene har rystet Sverige. Men det lille jeg har lest virker så pass overbevisende at det bare virker helt naturlig at hun fikk Stora Journalistpriset for reportasjen som dannet grunnlaget for denne boka.
Av Leif Gjerstad
