Om en uke er det Brageprisen. Der er ingen musikkbøker nominert, men ellers har de preget den norske bokhøsten som aldri før.
De er kommet på rekke og rad, musikkbøkene, fra Vidar Busk i august til Raga Rockers for et par uker siden. Både i form og innhold varierer de veldig, men illustrerer sammen at vi har fått en stor gjeng middelaldrende musikere som føler at tida har vært moden til oppsummering. Samtidig som forlagene åpenbart har ment at norske musikkbøker av dette slaget har et kommersielt potensial.
Her er en liten oversikt over høstens norske musikkbøker.
«Sverre Knudsen, 1979» (Aschehoug)
Av Sverre Knudsen
The Aller Værste!-sjefen har vendt blikket bakover og skildrer sin oppvekst på 1960- og 1970-tallet med kulminasjon i 1979, året hvor pønken ifølge Knudsen kom til Norge og han selv iscenesatte The Aller Værste!. Samtidig som han åpenhjertig skildrer sin egen barndom og ungdom og følelsen av utenforskap, lager han et godt tidsbilde av et Norge svært annerledes enn det landet vi kjenner i dag. Siden Knudsen er forfatteren står musikken naturlig nok sentralt i fortellingen, og brukes aktivt både som tidsmarkør og identitetsskaper. Med et fint fortellerdriv og mange leseverdige refleksjoner over sin samtid har Sverre Knudsen lyktes å skape en veldig leseverdig tidsreise til 1979 som blir langt mer enn bare et nostalgisk gjensyn med en svunnen tid.
Les også: Sverre Knudsen, The Aller Værste og 1979
«Hellbillies 25» (CappelenDamm)
Av Cecilie Asker og Trygve Indrelid
Aftenposten-journalist Asker og hennes tidligere fotografkollega Indrelid har brukt noen måneder det siste året sammen med Hellbillies på turné. Siden prosjektet er initialisert av Indrelid har bildene fått en framtredende plass i boka, og han bruker denne plassen godt. Med bilder av bandet både på og utenfor scenen, enten det er backstage, i turnébussen eller andre hverdagslige situasjoner. Parallelt med Trygve Indrelids fotodokumentasjon gjenforteller Cecilie Asker bandets historie fra den spede starten fram til i dag. Det gjør hun greit, uten direkte å komme under huden på dem. Men akkurat det er ikke så overraskende for de av oss som har hatt litt kontakt med bandet, de er jo ikke akkurat de mest åpne og snakkesalige intervjuobjektene som finnes. Hver for seg fungerer de to delene helt fint, men innimellom kan kontrasten mellom bildefortellingens nåtid og tekstens tilbakeskuende blikk oppleves som for stor og stå i veien for helheten.
«P.I.L.S.» (Kagge forlag)
Av Bård Ose og Finn Tokvam
Siden januar 2003 har NRK-journalistene Ose og Tokvam boltret seg på radio med sine ukentlige P.I.L.S. – det vil si programmene som byr oss på Pop Ispedd Litt Sladder. De har vist en strålende evne til å finne artige temaer med like absurde som underholdende anekdoter, og tar nå noe av dette med seg mellom permene.
Boka er bygget opp som en kalender, hvor Ose hver dag presenterer en hendelse, en fødsel og et dødsfall. Alle selvsagt representert med et forslag til en passende sang av/med artisten det gjelder. Og innimellom datoene byr Tokvam med jevne mellomrom på mer tematiske artikler. For folk med popinteresse og litt nerdete tendenser er dette en meget artig bok å bla i, men det er en svakhet at norske artister og hendelser knapt er nevnt.
Les også: Tre pils per dag
«Dumdum Boys – En vill en» (Aschehoug forlag)
Av Sindre Kartvedt
Kartvedt bor i Los Angeles, men vokste opp i Trondheim og har vært venn med Dumdum-gutta fra den gang. Kanskje derfor han har valgt «oral history»-teknikken, hvor medlemmene og folk rundt dem får fortelle sine historier, uten at Kartvedt prøver å analysere seg fram til en «sannhet» som i verste fall kan true vennskapet. Hans arbeid har derfor mer handlet om å få dem til å snakke og siden redigere og organisere stoffet til en lesevennlig helhet. Det har han lyktes veldig godt med, og historien får et fint driv tvers igjennom alle de 330 sidene. Stoffet lever og puster, men for ikke-trøndere kan første delen av boka likevel butte litt. Her blir det så mange ukjente folk som uttaler seg om helt fremmede steder at halvparten kunne vært nok. Kanskje kunne man her gjort noen grep?
Les også: Prepple vil ikke lese om seg selv
Les også: En vill Dumdum-tid
«Glemte minner – Historien om 230 deLillos-sanger» (CappelenDamm)
Av Yngve Knausgård og Lars Lillo-Stenberg
Som tittelen antyder får vi her historien om de 230 sangene deLillos har spilt inn. Gjennomgått i kronologisk rekkefølge, og med (fortrinnsvis) Lars Lillo-Stenberg erindelser av og kommentarer til låtene han har skrevet og litt om livet som førte han fram til deLillos. Boka er skrevet litt i samme form som Dumdum-boka, ved at Knausgård lar deLillos-folka snakke ut og deretter redigere det, uten å analysere eller stille uttalelser i kritisk søkelys. Til gjengjeld har Lars & Lars et godt grep om låtene de har skapt, med både god husk og informative opplysninger som gjør det spennende å følge låtene fra vage idéskisser til ferdig resultat.
Les også: deLillos spiller seg igjennom hele katalogen
«Balladen om Vidar Busk» (Aschehoug forlag)
Av Erik Holien
Busks spesielle oppvekst og liv med både kraftige opp- og nedturer måtte bli til bok, og Erik Holien er mannen som påtok seg oppgaven. Det har han gjort med en grundighet man kan forvente av en idéhistoriker og sakprosaforfatter, samtidig som han viser vilje til å bore også i dypet og mørket. Det har gjort «Balladen om Vidar Busk» til en underholdende bok som også gir et godt innblikk i musikeren og personen Busk. Men samtidig bøyer Holien litt av når materien blir for brennbar, og unnlater å stille de kritiske spørsmålene som Busk og andres åpenhjertige fortellinger formelig inviterer til. Hadde Holien gjort dette kunne boka blitt like intens og emosjonell som Busk vandring over gitarstrengene kan være.
«Supersonic Scientist» (Falck forlag)
Essaysamling
Bak tittelen skjuler seg både en retrospektiv utstilling og en dobbel samleplate samt altså det vi skal se på her: en essaysamling redigert av Marius Lien fra Morgenbladet. I alt inneholder boka 15 essays som med utgangspunkt i en enkelt låt spinner over det hele, enten det hører hjemme i det analytiske eller filosofiske hjørnet. Bidragsyterne inkluderer blant andre Audun Vinger, Anne Lise Frøkendal, Håkon Gebhardt og ikke minst Johan Harstad. Gebhardt var trommis i Motorpsycho fram til 2005, og åpner her på døra og forteller litt om hvorfor han hoppet av. Et annet høydepunkt er Harstad som tidligere har skrevet om Motorpsycho-albumet «Blissard» og her følger opp med et personlig og innsiktsfullt essay om «Child of the Future» fra 2009-albumet ved samme navn. «Supersonic Scientist» er blitt en bok med mye å by både psychonauts og andre.
«Dødsarkiv – Mayhem 1984 – 1994» (Aschehoug forlag)
Av Jørn Stubberud
Få band er mer myteomspunne enn Mayhem, med drap, kirkebranner og det hele. Jørn «Nekrobutcher» har vært med hele veien, fra den spede starten i 1984 og forteller (gjennom journalist Svein Strømmen) om bandets turbulente ferd det første tiåret. Det gjør han på en måte som verken er selvforherligende eller særlig mytebyggende, slik at det blir interessant lesing også for andre enn bandets fans. Men framfor alt er dette en bildebok, som dokumenterer både en æra og noen ungdommer som fulgte drømmen sin fra gutterommet i Follo og ut i den store verden. Også når den antok dimensjoner som mer likner et mareritt.
«Sannhet på boks – En hyllest til Raga Rockers» (Falck Forlag)
Bokhyllesten til Raga Rockers har ingen forfatter, men 79 tegneserieskapere/kunstnere og 67 skribenter som hver leverer sitt lille bidrag. Med undertegende som en av dem. Så er det nevnt.
Selv om det er en tekst jeg har bidratt med, så nytter det ikke å late som om det er der – hos meg eller mine skrivende kolleger – verdien i boka ligger. For med så mange tekster er det begrenset hvor mange som er interessante nok til å holde interessen ved like. Det blir derfor til at man ser etter og leser de man eventuelt kjenner og har et forhold til. Tekstene fungerer derfor mest som et supplement til tegneseriestriper og bilder som i all sin mangfold sammen tolker, kommenterer og gjenskaper Michael Krohns kreative univers, slik vi kjenner det fra Raga Rockers. Og slik framstår som den (sannferdige) hyllesten den er ment som.
Les også: Michael på boks
Les også: Norsk musikkbok-boom
Av Leif Gjerstad