Det hagler med rocklegender som jubilerer. Torsdag 12. november er det Neil Young som fyller 70 år.
Et av de mest magiske øyeblikk musikken har gitt meg var da jeg første gang hørte «For What It’s Worth» med Buffalo Springfield, da den kom ut vinteren 1967. Det var den gangen man ikke trengte mer enn en låt for å bli fan av et band, og jeg ble straks sugd inn i kraftfeltet til dette eklektiske Los Angeles-bandet.
Det var Stephen Stills som skrev «For What It’s Worth», men allerede på det selvtitulerte debutalbumet skjønte jeg at Buffalo Springfield var mer enn bare han. Det handlet også om Neil Young, om låter som «Nowadays Clancy Can’t Even Sing» (Buffalo Springfields debutsingel) og «Burned».
Likevel var Stills «my man» på debutalbumet, men allerede på oppfølgeren «Buffalo Springfield Again» var maktbalansen, i mitt sinn, tippet over i retning Young. Min største favoritt på den plata var lange og seige «Broken Arrow», med rockete «Mr. Soul» og smellvakre «Expecting To Fly» som de fremste utfordrerne. Alle skrevet av Neil Young.
Fra Buffalo til sololiv
Buffalo Springfield varte dessverre ikke lenger enn disse to albumene, men både Stephen Stills og Neil Young har jo, både hver for seg og sammen, gitt oss mange og store gleder opp gjennom årene.
Et synlig bevis på min kjærlighet til Neil Young fikk jeg da jeg bodde på et lugubert hippie-herberge i Amsterdam sommeren 1972. Til frokost serverte de en rotten brødskive sammen med en joint – og Neil Young. Bartenderen på dagvakt hadde nemlig dilla på Young-albumet «Everybody Knows This Is Nowhere» og spilte den om og om og om igjen – faktisk aldri noe annet! – hele den uka jeg bodde der. Jeg kjente jo albumet (som kom 1969) veldig godt fra før, men at jeg ikke fikk overdose den gangen sier litt om mitt forhold både til plate og artist.
Siden den gangen har Stills nok falmet en del med årene, mens Young har beholdt gløden. Riktignok med litt ujevne plater, men til gjengjeld som en gnistrende liveartist i en egen divisjon. Det er helt fortjent at kanadieren i dag framstår som et av rockens klart største ikoner.
Derfor er det heller ikke nødvendig å gjenfortelle livet hans, i denne lille hyllesten til jubilanten. I stedet velger jeg å dvele litt ved de tre gangene jeg har intervjuet legenden.
Elektronikk er greia!
Første gang var da han spilte i Drammenshallen høsten 1982. Han var akkurat da aktuell med albumet «Trans», med elektronisk fokus og sang gjennom en vocoder. De aller fleste er i dag enig i at dette må være et av lavmålene i hans karriere, men jeg syntes den gang det var litt fascinerende, fordi plata og konserten (hadde sett han live et par ganger før) til de grader brøt med vante forestillinger om hva og hvem Neil Young var.
Da vi kort etter konserten traff ham på SAS-hotellet i Oslo, var han også et fascinerende skue. Under hele intervjuet satt han og fingret på og lekte med en liten kalkulator, mens han la ut om elektronikkens herligheter og muligheter. Heretter ville han bare lage elektroniske plater, forsikret han. Og tok avskjed.
Så skrur vi klokka noen måneder framover til hans nye plate kommer ut. Elektronisk? Ikke akkurat. I stedet ble det rockabilly for alle penga på «Everybodys’s Rockin». Men neste da? Sorry. På «Old Ways» var det country som gjaldt. Og litt etter det fikk vi blues. I grunn venter jeg fortsatt på electronica-platen han så hellig lovte den oktoberkvelden i 1982.
Gjør alltid det samme
Neste gang jeg intervjuet Neil Young var da jeg traff han i Hamburg, i forbindelse med «Harvest Moon»-utgivelsen i 1992. Vi var fire journalister fra fire forskjellige land som fikk en times audiens, og Young gjorde hele veien et sympatisk og vennlig inntrykk. Men det jeg husker aller best fra dette møtet, var da en av de andre journalistene påpekte at Neil Young gjorde så mye ulikt på sine plater.
(Og her kan jeg skyte inn at er det noe artister liker å høre er det akkurat det. Faktisk kan det virke som en majestetsfornærmelse hvis du er dum nok til å si at du syns den nye plata likner veldig på den forrige. Da er artisten rask til å fortelle hvor dårlig du har hørt etter, siden det er helt utenkelig at han/hun ville gjort «samme plate» to ganger.)
Og Neil Young? Overrasket ved å hevde at journalisten tok helt feil. Young gjorde slett ikke mye forskjellig. Neida, han gjorde akkurat det samme hele tiden! Bedyret han. Og anbefalte oss til å sette på en Neil Young-plate i et rom og deretter gå inn i naborommet for å lytte. Gjorde vi det, ble all staffasje filtrert vekk slik at det som trengte gjennom veggen var essensen. Og den var akkurat den samme på alle hans plater. Det var bare drakten han kledde opp musikken i som varierte.
Kommer snart!
Siste intervju med ham var da Crosby, Stills, Nash & Young skulle gi ut albumet «Looking Forward» i 1999. Bandet var samlet på Grand Hotel i Stockholm, men under hele seansen virket Young litt fraværende. Som om dette var noe han mest gjorde for å være litt grei mot sine gamle kompiser. Noe som vel i og for seg også stemte.
Etter at intervjuet formelt var avsluttet, gikk jeg bort til Young for å spørre ham om skjebnen til hans lenge bebudede CD-boks. Fortsatt manglet en del av hans plater på det formatet, men i flere år hadde vi fått høre at «nå er boksen – med gammelt kjent og tidligere ikke-utgitte låter – rett rundt hjørnet».
Det var også svaret han ga meg den gangen i Stockholm, og da jeg prøvde å konfrontere ham med at det hadde han jo sagt tidligere også, løftet han hånden og sa «Det kan kanskje stemme, men nå har du mitt æresord på at den kommer i løpet av noen få måneder. Definitivt maks et halvår fra nå».
Den ni CDer tykke boksen «The Archives Vol. 1 1963-1972» kom i 2007. Åtte år etter.
Traff Lars gjennom Neil
PS! Kan jeg også nevne at jeg ble kjent med Lars Lillo-Stenberg gjennom Neil Young? I mine første par år som musikkjournalist i Dagbladet kombinerte jeg frilansingen med en deltidsstilling som lærer ved Foss videregående i Oslo. Skolen hadde (og har fortsatt) en musikklinje, hvor mange moteriktige unge menn med kort sveis og en liten synth under armen den gangen symboliserte det kule og hippe.
Men alle elever var ikke sånn, og Lars Lillo-Stenberg var det definitivt ikke. Et av mine første minner av ham er da han på 21-bussen fra skolen kom bort til meg og slo seg ned, med dun på haka og kledd i en litt gammel – og den gang veldig uhipp – duffelcoat. Han ville snakke musikk. Han ville snakke om Neil Young.
Det kan vi faktisk fortsatt gjøre, når vi innimellom treffes. Og treffer vi hverandre i dag, vil vi sammen sikkert rope:
«Gratulerer med dagen, Neil!»
Av Leif Gjerstad
Les også: Neil Young: – Maskiner kan uttrykke følelser (arkivintervju fra 1982)
Les også: Neil Young – Forever Young (arkivintervju fra1992)
Les også: Crosby, Stills, Nash & Young- Veteraner ser framover (arkivintervju fra 1999)
