Oslo: Fredag 12. august headliner Highasakite Øya-festivalen. Fredagen etter topper de plakaten på Pstereo-festivalen i Trondheim.
– Det blir stort, fastslår bandet som har spilt på begge festivalene tidligere. Pstereo-jobben blir faktisk den tredje der, i byen hvor Highasakite-eventyret en gang startet,
– Derfor er Pstereo på mange måter «vår» festival. Det var den første, store festivalen vi gikk på, mens vi studerte på jazzlinja her i byen, sier Highasakite-vokalist og komponist Ingrid Helene Håvik.
I likhet med Marte Eberson og Trond Bersu bor Håvik i dag i Oslo, mens Øystein Skar (som ikke var til stede under intervjuet) holder til i Bergen. Dermed er Kristoffer Lo den eneste i Highasakite som fortsatt har base i Trondheim. Gitaristen er også den som har spilt flest ganger på Pstereo.
– Faktisk nesten hvert eneste år, med ulike band. Og for meg er det ekstra deilig å spille på Pstereo, fordi jeg etterpå kan tusle hjem og legge meg i egen seng. Mye bedre enn hotell, fastslår Lo.
Krig og terror
Nylig ga Highasakite ut sin nye singel «Someone Who’ll Get It». Den er en forsmak på bandets tredje album «Camp Echo» som kommer i mai. Det nye albumet er allerede blitt omtalt som en slags «krig og terrorisme»-plate, ved at Ingrid Helene Håvik denne gangen har vendt blikket mer utover, mot den store verden.
– Plata reflekterer temaer som opptar meg, bekrefter Håvik. Utgangspunktet var intervjuer hun leste med krigsveteraner fra Irak og Afghanistan, som sammen med egne tanker rundt terrorisme og konflikter etterhvert ble til tekst og musikk.
– Men selv om det er mye krig og terrorisme, har jeg også funnet plass til kjærlighet på plata, presiserer låtskriveren med et smil.
Ifølge bandet har de også funnet plass til «mye rart» på det nye albumet.
– Vi er blitt tydeligere, samtidig som vi har tøyd strikken slik at avstanden mellom ytterpunktene er blitt større, forklarer Trond Bersu. Den tøyde strikken mener han delvis kan knyttes til bandets bakgrunn på jazzlinja i Trondheim.
– Trondheim er en liten by med et tett miljø hvor du naturlig beveger deg mellom ulike sjangere. Vi kommer fra jazz, men har naturlig kontakt med pop og lærte å spille høyt på Blæst.
Morsomme år
«Camp Echo» kommer fire år etter albumdebuten «All That Floats Will Rain» og to år etter gjennombruddet med «Silent Treatment». I fjor sikret den bandet to Spellemannpriser, foruten konserter rundt om i verden, fra Taiwan og Australia til turné i USA. Dessuten solgte den til gull her hjemme og lå 94 uker på VG-lista, det siste ny rekord.
– Det har vært to utrolig begivenhetsrike og morsomme år. Vi har fått gjort og sett så mye jeg aldri hadde drømt om at vi noen gang skulle få oppleve, sammenfatter Marte Eberson.
Likevel bedyrer bandet at de ikke føler noe forventningspress.
– Vi lager musikken etter eget hode, noe særlig mer enn det kan vi ikke gjøre, kommenterer Eberson mens de andre påpeker at suksessen de siste årene har gitt dem større trygghet. Samtidig som valget av Kåre Vestrheim som produsent nok en gang var både enkelt og naturlig.
Sideprosjekter
Selv om Highasakite er etterspurt både hjemme og ute, har medlemmene også gjort mye på egen hånd. Ingrid Helene Håvik kom med soloplate i 2013, Kristoffer Lo ble Spellemann-nominert for 2015-plata med Trondheim Jazzorkester, samtidig som han kommer med ny soloplate i slutten av februar. Og for bare få uker siden ga Marte Eberson ut sin solodebut, «Mad Boy».
Ifølge bandet er det ingen større problemer å kombinere aktivitetene i og utenfor bandet.
– Det var faktisk vanskeligere før Higasakite tok av. Nå er det lettere å prioritere, selv om det føles kjipt å avslutte samarbeid med gamle kompiser bare fordi tida ikke strekker til, sier Kristoffer Lo mens Marte Eberson forteller om den ene gangen hun ble skviset.
Ja takk, begge deler
– Jeg spiller også sammen med faren min, Jon Eberson, i Eberson Funk Ensemble. Vi var booket til en festivaljobb på Hamar, da USA-turnéen med Highasakite tok form. Det var utenkelig å droppe USA-turnéen, men det føltes også utrolig kjipt å avlyse den ene jobben sammen med pappa, forteller Marte Eberson som endte med en Ole Brumm «ja takk til begge»-variant.
– Etter en konsert i USA fløy jeg fra New York til Gardermoen, opp til Hamar og spilte der, før jeg dro rett til Gardermoen og tilbake til Boston, hvor jeg joinet bandet på vei til neste konsert. Det føltes litt kult med et sånt jetset-liv, men det er nok bare morsomt hvis du slipper å oppleve det så ofte.
Av Leif Gjerstad
(intervjuet er skrevet på oppdrag for Adresseavisen og ble publisert på papir og nett (bak mur) der onsdag 3. februar)
