Med bare fire dagers mellomrom gjester Throwing Muses og Soft Machine denne uka Oslo. Kan det bli særlig mer retro enn dette?
Med tanke på at Soft Machine var hotte seint på 1960-tallet og at den legendariske utgaven sprakk allerede tidlig på 1970-tallet, er det lett å avskrive det britiske bandet som «has beens» som misbruker det legendariske navnet for å cashe inn litt pensjonspenger.
Når det gjelder Throwing Muses er bildet derimot nokså annerledes. For selv om det i år er 28 år siden New York-bandet erklærte seg som oppløst, kom de sammen igjen «bare» seks år seinere. Og ikke minst, originalmedlem og frontfigur Kirstin Hersh har vært med hele veien og så seint som i februar i år kom bandet med en ny langspiller, «Moonlight Concessions».
Vitalt Throwing Muses-album
Dette er Throwing Muses ellevte studioalbum siden debuten «Throwing Muses» i 1986, og utgivelsen kommer dessuten «bare» fem år etter den forrige, «Sun Racket». Dermed kan vi trygt fastslå at dagens trio ikke kun står for langvarig kontinuitet, men enda viktigere er at de på «Moonlight Concessions» også fortsatt oppleves som relevante.
Til stor del kanskje fordi de her har byttet ut den gamle elektriske støyen med et akustisk uttrykk med cello som ekstra krydder. Det gir naturlig nok musikken et helt annet preg, men der Kirstin Hershs vokal og hennes låter hele tida sørger for den litt urovekkende underliggende stemningen som alltid har vært Throwing Muses varemerke. Det er all grunn til å ha forventninger til (den for lengst utsolgte) konserten på Blå mandag 12. mai.
Hva med Soft Machine?
Mer i tvil er jeg om Soft Machine som gjester Cosmopolite fredag 16. mai. Kanskje er det bare et utslag av grinebiting fra en sur gammel gubbe, som var til stede på Soft Machines legendariske konsert på Høvikodden vinteren 1971 og ikke vil at man skal «kødde med fortida»?
For alt jeg vet kan jo dagens Soft Machine-musikere forvalte arven mesterlig, mens drivkraften er deres kjærlighet til musikken. Deres evner er det heller ingen grunn til å tvile på, så i den forstand kan alt ligge til rette for en fin kveld på Cosmopolite fredag.
Men så var det der med bruken av navnet Soft Machine… Av de fire som spiller i Oslo kan bare gitarist John Etheridge skilte med fortid i den gylne utgaven av Soft Machine som med sin eklektiske og eksperimentelle miks av jazz, psykedelia og rock sprengte grenser.
Ingen av de gamle
Og skal vi være litt strenge så stemmer vel ikke en gang det. For Etheridge kom med først i 1975, og da hadde allerede tre av de fire i den legendariske utgaven – Robert Wyatt, Daevid Allen og Kevin Ayers – for lengst forlatt Soft Machine. Og det siste originalmedlemmet, Mike Ratledge hoppet av bare ett år etter at John Etheridge ble med. (Av disse fire er Robert Wyatt den eneste som fortsatt er i live)
Dagens utgave av Soft Machine har for øvrig holdt sammen siden 2015, men røttene strekker seg ytterligere tolv år tilbake. Til da John Etheridge 25 år etter oppløsningen tok initiativet til det nye prosjektet Soft Machine Legacy. De rakk til og med gi ut tre studioalbum i Soft Machines ånd, før de i 2015 bestemte seg for å droppe Legacy og fortsette som bare Soft Machine. Og når de fredag kommer til Oslo, kan de ventelig by på et repertoar som både hyller fortida og nyere materiale fra den nye besetningens to studioalbum, «Hidden Details» (2018) og «Other Doors» (2023).
Av Leif Gjerstad
Les også: Robert Wyatt: Mellom sauer og søvn (intervju fra 1997)
Les også: Historien om et snodig mesterverk (om boka «Book Bottom» og plata «Rock Bottom»)
Les også: En forsinket hilsen til en død venn (om Kevin Ayers)
Les også: Siste vers for Gong-legenden (om Daevid Allen)