Jeg digget «Space Oddity» da singelen kom i 1969 og jeg likte albumet «The Man Who Sold The World» året etter. Men skikkelig fan av David Bowie ble jeg først med «Hunky Dory». Fredag 17. desember er det 50 år siden plata ble sluppet.
Det var ikke gitt at «Hunky Dory» skulle bli den klassikeren den ble. Noen begynte allerede å antyde at David Bowie var en mulig one-hit-wonder, med «Space Oddity» som hans eneste virkelige bidrag til rockehistorien. Den lille hardrockflørten med «The Man Who Sold The World» fikk riktignok gode kritikker, men i hjemlandet var salget skuffende.
Heldigvis gikk det bedre med plata i USA, slik at David Bowie kunne legge ut på sin første USA-turné. Der sugde han inn inntrykk, men havnet samtidig i krangel med bandet sitt. Og vel hjemme i England igjen ga David Bowie like godt Mick Ronson, (gitar) Tony Visconti (bass) og Mick Woodmansey (trommer) sparken.
Skriver nytt
Uten band eller klar formening om hvor han var på vei, trakk David Bowie seg tilbake til sitt hjem i London for å skrive nytt. Og i et forsøk på å stimulere sin egen nytekning la han gitaren til side og satte seg i stedet ned ved pianoet. Ifølge han selv resulterte det i sanger som hadde mer luft og var litt mykere i kantene. Sikkert er i hvert fall at den kreative åren jobbet på høygir, og i løpet av noen hektiske uker vinteren 1971 hadde han skisser ikke bare til låtene på «Hunky Dory», men også til det meste av det som året etter skulle bli «The Rise and Fall of Ziggy Stardust and The Spiders From Mars».
Selv om låtskrivinga gikk bra, var Bowie fortsatt uten band. Men etter å ha testet ut noen av de nye låtene i studio i mai 1971, innså han at han trengte noen medhjelpere. Og til alt hell svalgte han stoltheten og inviterte Mick Ronson og Mick Woodmansey med på skuta igjen. De var heller ikke så altfor langsinte, og sa gledelig ja til å bli med på en ny runde. Og med Trevor Boulder som erstatter for Toni Visconti på bass, var det nygamle bandet klar til å begynne å jobbe.
I studio
Først med å øve inn materialet i øvingslokalet, deretter med en livedebut hos John Peel i BBC, før de uka etter (8. juni) endelig låste seg inn i Trident Studios i London, med Ken Scott som medprodusent. Det aller første opptaket resulterte i sangen «Song for Bob Dylan», som i en litt annen versjon (spilt inn seint i seansen) også fant veien inn på «Hunky Dory».
Fant veien inn i studio gjorde for øvrig også Rick Wakeman, som i slutten av juni fikk et tilbud som han ikke kunne si nei til. Bowie mente Hunky Dory-låtene trengte en pianist, og spurte Wakeman om han hadde lyst. Det skulle visstnok bare en avspilling av noen av de halvferdige opptakene for å overbevise Wakeman om at dette var noe han gjerne ville være med på.
Vellykket sommer
Med gjengen samlet, ble mesteparten av juli brukt i studio. Og da juli ble til august la Bowie siste hånd på verket ved å spille inn «Life On Mars» og en ny versjon av tidligere nevnte «Song for Bob Dylan». Musikken var i boks og Wakeman ble visstnok spurt om han ville bli med videre. Men han sa heller ja til Yes enn å bli med i Spiders From Mars.
De elleve sangene som snart skulle bli utgitt som «Hunky Dory» signaliserte mye nytt for David Bowie. Sammenliknet med forgjengeren «The Man Who Sold The World» lå «Hunky Dory» mye nærmere artrock, musikken var både litt luftigere og lettere tilgjengelig, mens Bowies vokal var litt mer dramatisk. Samtidig manifesterte inntrykkene fra USA-turneen seg i sanger om Bob Dylan, Andy Warhol og Velvet Underground/Lou Reed (i «Queen Bitch»), som også ga albumet en litt annen valør.
Usikker på Bowie
«Alle» som fikk høre den nye musikken skal ha vært overbegeistret, muligens unntatt David Bowies nye plateselskap RCA. Eller kanskje ble de bare forvirret? Det er i hvert fall blitt hevdet at de ble usikre på David Bowie, fordi de fornemmet at han forandret image hele tida, og at de derfor aldri la musklene bak markedsføringen av verken førstesingelen «Changes» eller selve albumet «Hunky Dory».
Plata solgte dermed dårlig (5000 første tre måneder), og så ut til å kunne bli et av disse flotte albumene som bare forsvinner i mengden, selv om det helt klart fortjente større oppmerksomhet. Men redningen kom bare halvåret seinere, med utgivelsen av Ziggy Stardust-albumet. Og det skapte et slikt Bowie-hysteri at veien lå åpen også for «Hunky Dory», slik at vi i dag ikke trenger å omtale det som en «glemt klassiker». Men som en ordentlig klassiker som 17. desember fyller 50 år.
Av Leif Gjerstad
Les også: David Bowie, Major Tom og «Space Oddity»
Hør «Hunky Dory»:
