Thåström, Hellström, Sundström. Og selvsagt Winnerbäck. Men hva med Alme?
Nordmenn har alltid vist stor interesse for svenske artister og trykket mange av dem til sitt bryst. Slik som de nevnte i ingressen. Unntatt den 39-årige göteborgaren Joel Alme. Han synes så langt å ha gått under radaren til de aller fleste.
Fra engelske drømmer til svensk virkelighet
Og det er synd. For bak seg har han ikke bare tre smellvakre melodiøse album med orkestral melankoli på engelsk, han har også et par sterke, personlige utgivelser på svensk. For da han etter tredjealbumet «A Tender Trap» i 2012 forlot de engelske popdrømmene og slo over til morsmål på «Flyktligan» (2015) kom han også mye nærmere seg selv.
Den utviklingen har han fortsatt på høstens litt mer strippede og nakne «Bort bort bort». Den har et mørke i seg som han vakkert pakker inn i sarte, akustiske arrangementer med strykere og det hele. Innimellom kan det minne sterkt om Van Morrisons «Astral Weeks», andre ganger om Jonathan Richman og kanskje også litt Velvet Underground.
Personlig preg
Og joda, på den forrige plata kunne vi fra tid til annen også høre slektskap med Håkan Hellströms luftige og energisk lystige poprock. Men hele tiden kommer Joel Alme uansett med et personlig preg, sterkt båret fram av hans stemme og tekster.
– Det skjer noe når du bytter språk. Du kan ikke gjemme deg vekk når du synger på svensk, slik du kan på engelsk, kommenterer Joel Alme i et intervju med Dagens Nyheter. Der peker han på at hans tre engelskspråklige album gjerne var av det romantiske slaget, preget av storslåtte drømmer.
– Det kan være fint å drømme, det gjorde min egen verden litt bedre. Det ga meg noe å gjemme meg bak. Men samtidig ble det en voldsom avstand mellom den rollen jeg spilte og den personen jeg var. Nå er det nesten ingen avstand mellom meg og min musikk i det hele tatt.
Trøblete bakgrunn
Og hvis du lukter på titlene kan du sense noe av utgangspunktet for Joel Alme. Med en bakgrunn han har prøvd å flykte fra, som det bare gjelder å komme bort, bort, bort fra. Som han lenge trodde han kunne fortrenge ved å synge om noe helt annet, men som han klarte å befri seg fra først da han konfrontere sin egen fortid. Med en tilværelse der mindreverdighetskompleks fungerte som et fengsel. Eller slik han synger i låten «Jag kommer inte undan» på sitt nye album:
«Det blir aldrig någonting av dig/det har jag hört sedan jag var tre/och den känslan sitter fast i mig/i varje litet steg».
Misbrukere og kriminelle
Dette sosiale taperstempelet kom også klart fram på den forrige plata «Flyktligan», med sporet «Våran sort» som en nøkkellåt. Der forteller han usentimentalt om sin familie, en slekt der rusmisbruk har gått som en rød tråd fra generasjon til generasjon, hvis vi skal tro Alme. Han hevder også at de som har fått en altfor tidlig død grunnet personlige problemer er mange flere enn dem som har fått orden på sine liv og fått bli gamle.
– En av dem som har klart seg er min mor, selv om hun vokste opp på et barnehjem sammen med sine brødre. Hun vasket og jobbet og ble etterhvert også aktiv i fagbevegelsen. Men blant mine slektninger var det langt mellom dem som hadde noen ordentlige yrker. Ofte tok misbruk, kriminalitet eller psykiske problemer over, sier Joel Alme som tok en liten pause etter «Flyktligan».
Bak murene
En pause som for Almes del ofte førte ham inn bak fengselsmurene. Ikke som innsatt, men for å spille for de som satt der. Et initiativ som skjøt fart etter at han på det svenske tv-programmet «Jills veranda» besøkte et amerikansk fengsel, og der framførte låten «Rainbow Road», om en livstidsdømt fange som drømmer om livet utenfor.
Responsen førte til at han fikk mange forespørsler fra svenske fengsler og institusjoner om å spille der. Naturlig nok i en mer dempet og strippet form, et godt stykka unna de store orkestrale arrangementene som han tidligere hadde omgitt seg med.
Bedre nå
Fengselsbesøkene har også resultert i en sang som er blitt med på «Bort, bort, bort», samtidig som erfaringene derfra sikkert har medvirket til det mer dempede uttrykket. I tillegg har Alme siden «Flyktligan» flyttet fokus litt vekk fra familie og slekt og mer over på seg selv. Med refleksjoner og tanker rundt det at han tross alt har klart seg så mye bedre enn mange av dem han vokste opp med.
– Jeg har slitt i mange år, vært innom flere behandlingshjem og knasket medisiner. Men nå har jeg hatt det bra i mange år. Sinnstilstanden kan selvsagt svinge opp og ned, men i motsetning til tidligere flykter jeg ikke inn i misbruk når det begynner å gjøre vondt, sier Alme som i dag er bosatt i Stockholm med kone og barn.
Og som kanskje har funnet hjem med «Bort, bort, bort»?
Av Leif Gjerstad
Hør også: Joel Alme «Bort, bort, bort»
Se video: Joel Alme i «Jills veranda»
