Seks år og fire plater etter debuten hviler det fortsatt et mystisk mytisk slør over Lana del Rey. Hennes cinematiske musikk bugner over av nostalgisk melodrama der hun spiller på gammel Hollywood-glamour, mens hun beholder en distanse som pirrer nysgjerrigheten og inviterer til spørsmålet hvem er egentlig Lana del Rey?
Det enkleste svaret er selvsagt at hennes ordentlige navn er Elisabeth Woolridge Grant, at hun er fra New York og fylte 32 år på forsommeren. Og at hun har vært frekk nok til å låne tittelen til sitt nye album fra Iggy Pops ikoniske «Lust for Life». Musikalsk er de to milevidt fra hverandre, men det ligger noe symbolsk i hennes forsøk på å knytte seg til denne delen av rockhistorien, samtidig som «Lust for Life» også kan stå som en referanse til gjennombruddsalbumet «Born To Die» (Som igjen er en liten twist på begrep alle musikkinteresserte kjenner) i 2012.
Popkulturelle referanser
Denne leken med popkulturell historie og referanser har gått som en rød tråd gjennom Lana del Reys karriere siden videoene «Video Games» og «Blue Jeans» eksploderte viralt og katapultiserte henne opp på stjernehimmelen.
To låter som dessuten fikk oss til å tenke at dette var de beste David Lynch-filmlåtene som Lynch aldri hadde brukt. En dvelende stemning som sleper seg langsomt framover mens den litt spooky uhyggen lurer rundt neste hjørne. Men også med en dualitet som spiller på «den uskyldige» amerikanske 50- og 60-talls estetikken, med en like romantisk som glatt overflate.
Det er i dette spennet mellom uskyld og uhygge, lys og skygge, melankoli og melodrama som Lana del Rey mesterlig har iscenesatt seg selv som en av vår tids mest mytiske stjerner. Så langt unna dagens hovedstrømninger, og likevel bare så tidsriktig.
Av Leif Gjerstad
PS! Lana del Rey spiller på Øya-festivalen onsdag 9. august.
Les også: Plateanmeldelse: Lana Del Rey «Honeymoon»
Se videoer:
