(intervju opprinnelig publisert mars 1992)
Oslo: Gresset er ikke alltid grønnere på den andre siden av gjerdet. Soundgarden har tråkket sine egne stier, sådd sine egne frø – og kan i dag høste frukten av mange års slit. Sammen med bykollegene Nirvana og Pearl Jam opplever Seattle-kvartetten for tida stor suksess med sin tunge og harde musikk.
– For fem år siden var musikkmiljøet i Seattle levende, lokalt og nokså lukket. I dag er alt annerledes. Mens vi som utgjorde den første bølgen nå turnerer rundt om i verden og kun sjelden er hjemme og møtes, opplever vi at unge musikere fra andre kanter av USA valfarter dit, sier Soundgarden-vokalist Chris Cornell.
Bandet spilte på Alaska i Oslo nylig, og imponerte stort med sin intenst energiske og tunge rock. Samtidig som de introduserte begrepet scenestuping for alvor. Femten år etter at unge pønkere forlystet seg med å spytte på sine idoler, foretrekker dagens fans å storme scenen. Ikke for å ta på sine helter, men for å stupe hodelangs ut blant publikum. En ikke helt ufarlig sport, men tydeligvis så morsom at de aktive må gjøre det om og om igjen.
Pionerer
Soundgarden var det første subpop-bandet fra Seattle som fikk platekontrakt med et stort selskap, og måtte dermed automatisk tåle beskyldninger om å «selge ut». Resultatet på gruppas forrige album «Louder Than Love» var imidlertid så kraftfullt at kritikken forstummet ganske raskt.
– Og bare se hva som har skjedd siden. Mange har fulgt etter, og sammen med Nirvana & Co har vi skapt et miljø og klima for denne type musikk som slår an også langt utenfor hjembyen vår. Suksessen vi har i dag ville vært utenkelig for fem år siden. Den gang var ikke omverdenen moden for denne type musikk, men ved å gå våre egne veier har vi åpnet opp for noe helt nytt, kommenterer gitarist Kim Thayil.
Hva med 70-tallet?
Sammenliknet med sine byskolleger Nirvana og Pearl Jam, er Soundgarden merkbart tyngre. Men selv om Chris åpenbart er blitt inspirert av Robert Plants syngestil, unngår de omhyggelig å trekke fram 70-tallet når de skal snakke om sine inspirasjonskilder. Skal vi tro 31-årige Chris og hans noen få år yngre bandkolleger, begynte livet deres med Soundgarden.
– Da vi startet bandet hentet vi næring dels fra Joy Division, Wire og annen gotisk-depressiv musikk fra England og dels fra amerikanske postpønk-grupper som Hüsker Du og Replacements. Forteller bandet som ser på gruppas siste plate og kommersielle gjennombrudd «Badmotorfinger» som en utpreget band-plate.
– Soundgarden har heldigvis ikke en, men fire låtskrivere. Alle bidrar likt, og det åpner for mange forskjellige konstellasjoner. Det er en opplagt styrke at kreativiteten er så demokratisk fordelt at vi ikke er avhengig av et enkelt medlem.
Vitamin-innsprøytning
At dette kreative kollektivet har gitt 90-talls rocken en ny og veltrengt vitamin-innsprøytning hersker det ingen tvil om. Noe umiddelbart ønske om å stå fram som talsmenn for en ny generasjon har de imidlertid ikke, selv om de mellom linjene antyder at dagens ungdomsgenerasjon også kunne trengt en aldri så liten vitamin-innsprøytning.
– Aids har satt en effektiv stopper for «fri sex», samtidig som alle innser at 68-ernes syn på dop som noe «hipt» var skjebnesvangert naivt. Dette rettferdiggjør likevel ikke at dagens generasjon er så tilfreds med sin egen situasjon. Mange er jo så konservative at de prøver å styre verden tilbake til der den var før de ville 60-åra. Og det reagerer vi mot, uttaler bandet som på det personlige plan mener at den største utfordringen for tida ligger i å ta vare på sin egen identitet.
– Den økte oppmerksomheten gjør det vanskelig å leve et normalt liv, og mange band før oss har endt opp med å skrive meningsløse sanger om det virkelighetsfjerne turnelivet. Den fellen ønsker ikke vi å gå i, og venter derfor med å la nye ideer og frø spire i vårt indre inntil vi kommer hjem igjen. Til den virkelige verden, i vår egen hage.
Av Leif Gjerstad
(intervju opprinnelig publisert i NTB 23.03.1992)
