(Intervju opprinnelig publisert 2007)
Oslo: Ansiktstrekkene er blitt mer markert, men solbrillene og det krøllete håret, som delvis dekker øynene, er fortsatt på plass. Så det er ikke derfor Ian Hunter har døpt sitt nye album «Shrunken Heads».
– Tittelen passer godt på mange andre, bare ikke på meg, ler den snart 68-årige (han utga seg lenge for å være syv år yngre enn han egentlig er) briten bak sine solbriller.
35 år etter at han sammen med Mott The Hoople ga oss rockklassikeren «All The Young Dudes» og seks år etter at han sist ga ut et soloalbum, «Rant», er Ian Hunter nå tilbake. Med nytt album og fem norgeskonserter, blant annet i Trondheim denne uka.
– Jeg trives veldig godt i Norge, så når tilbudene om å spille på mange steder kom, var det bare å slå til. Det hører med å turnere når du har en ny plate ute, fastslår Hunter.
To hjemland
Ian Hunter har levd de siste 20 årene av sitt liv i USA, og på sitt nye album gir han derfor like gjerne et spark til begge sine hjemland. Tittelkuttet tilegner han sitt gamle hjemland, mens han på «Soul of America» fastslår at den amerikanske sjela er i ferd med å forvitre.
– Da jeg vokste opp, levde de fleste briter i troen på at vi var verdens navle. I dag er ingen så dum at de tror Storbritannia er i nærheten av å være «great». Og USA er så i oppløsning at jeg hadde et helt biljardbord dekket med tekst som illustrerte dette. Det var sikkert minst 400 vers på bordet, så jeg måtte ha hjelp til å plukke ut de seks som ble med, smiler Ian Hunter. Som innrømmer at seks år mellom to plater er «altfor mye», men også ganske naturlig.
– Du må leve for å ha noe å fortelle om, og sangene bestemmer selv når de kommer til meg, forklarer Hunter.
I neste øyeblikk antyder han likevel at det kanskje bare tar to år til neste plate.
– Etter «Shrunken Heads» satt jeg igjen med noen låter som ikke passet inn, men som er altfor gode til ikke å bli brukt. Det er god nok grunn til å gå løs på en ny plate ganske kjapt, sier Hunter, som på «Shrunken Heads» har fått Wilco-sjef Jeff Tweedy med på litt koring, mens John Mellencamp-musiker Andy York har vært medprodusent.
For lat som stjerne
Sist Hunter var i Norge, ymtet han frampå at neste innspilling kunne bli et nytt kapittel i hans samarbeid med Bjørn Nessjø. At det ikke ble slik, forklarer han nå med to kalendere som ikke passet sammen. Men han holder fortsatt døra åpen for Nessjø, en gang i framtiden.
– Når du er blitt så gammel som meg, så planlegger du ikke så langt fram i tid. Men jeg trives så godt med Bjørn at jeg gjerne gjør noe mer sammen med ham, sier Hunter. Som bare selger en brøkdel av det han en gang gjorde. Og som hevder å trives med det.
– Jeg har smakt på stjernelivet, og jeg har ikke den psykiske styrken som skal til for å takle det. Nå kan jeg gjøre ting i mitt eget tempo og nyte livet i større grad. Dessuten er jeg egentlig litt lat, så med for mye penger er det fare for at jeg ikke hadde gjort flere plater. Enda musikken er livet mitt, uttaler Ian Hunter.
Derimot er han langt fra like begeistret for at to av hans barn har satset på musikk.
– Musikkbransjen er råtten, så jeg skulle ønske de hadde valgt noe annet. Min datter hadde til og med tilbud om jobb i BBC, noe som gjorde meg veldig stolt på gammeldags vis. Og tilsvarende lei da hun droppet det for å satse på musikk. Men barna mine er like sta som meg, så det er ingen vits i å prøve å påvirke dem. Og så lenge de er fornøyd med det de gjør, får vel også jeg være fornøyd, resonnerer Ian Hunter.
Av Leif Gjerstad
(intervjuet opprinnelig publiser i Adresseavisen, mai 2007)
