(intervju første gang publisert mai 1985)
Oslo: Med mørke solbriller og en pannelugg som nesten skjuler brillene trår han ut av heisen. Klokka er ti. Klokka er ugudelig tidlig for en som er på ferie, mumler Ian McCulloch, mens vi finner veien inn i hotellets frokostsal.
I fjor bestemte Echo & The Bunnymen seg for å ta en pause, en avgjørelse bandets frontfigur forklarer med at «tilværelsen ble for hektisk».
– For ikke å miste fotfestet eller se gruppa sprenges på grunn av indre slitasje gikk vi til dette skrittet, forteller McCulloch. Fortsatt med solbrillene på, mens han smører sin første brødskive for dagen.
Ferieturné
Men helt inaktive er Echo & The Bunnymen altså likevel ikke. For da vi snakket med McCulloch var de halvveis i en ukelang Skandinavia-turné. Og i hvert fall Oslo-konserten kvelden før viste at de ikke har mistet sin musikalske kraft og intensitet i løpet av sabbatsåret. To timer spilte de, og litt forbausende var en vesentlig del av konserten viet coverversjoner av gamle låter. Av artister som Doors, Velvet Underground og Rolling Stones.
– Det er nettopp noe av vitsen med hele denne «ferieturnéen». Vi ønsker å være upretensiøse og gi plass til mange av våre personlige favoritter, samtidig som vi lar en hel del av vårt vanlige lysutstyr ligge hjemme. Når vi begynner å jobbe for alvor igjen blir det nok med både mer lys og lyd, men langt færre coverversjoner.
– Samtidig tror jeg kanskje vi i fremtiden vil satse mer på disse korte en-ukes-turnéene i tedet for de lange Europa- og verdensturnéen. Lange turnéer er for det meste bare slit, sier Ian McCulloch. Og forteller videre at de la ut på denne ferieturnéen fordi det blir kjedelig å bare sitte hjemme i lengden også.
Nyspykedelisk forgrunnsgruppe
Echo & The Bunnymen har holdt sammen siden 1978, og i likhet med mange av sine samtidige var de også inspirert av pønkens energi. Sammen med Teardrop Explodes ble imidlertid Echo stående som en av forgrunnsfigurene i Liverpools nypsykedeliske bølge.
– Men ikke skjønner jeg hvoror, ler Ian mellom brødbitene. – Riktignok var omslaget til vår debut-LP «Crocodile» litt psykedelisk, men innholdet var vel ikke det? Like lite skjønte jeg av alle sammenlikninger med The Doors. Smigrende, men det var først etter «Crocodile» som jeg for alvor oppdaget dem.
Liverpool
I store deler av den engelske pop/rock-historien har Liverpool hatt en svært så framtredende plass.
– Jeg tror det har litt med tradisjon å gjøre. Beatles & Co plasserte Liverpool på rockekartet en gang for alle, og slikt både inspirerer og forplikter. Men i tillegg betyr det sosiale miljøet mye. Liverpool er en fattig og deprimerende nedslitt by med skremmende stor arbeidsledighet, sier Echo-vokalisten. Men selv om det er en dyster situasjon, ser han også at arbeidsløsheten kan ha en positiv effekt.
– Når man er arbeidsledig har man tid og behov for å gjøre noe konstruktivt. Slik oppsto Echo & The Bunnymen, og slik er det med de fleste grupper fra Liverpool i dag. Musikken blir en virkelighetsflukt vekk fra den nitriste hverdagen, og denne virkelighetsflukten er en av musikkens beste og viktigste funksjoner. Men det betyr ikke at musikken er «den sanne frelseren», smiler Ian McCulloch til slutt.
– Det som virkelig betyr noe her i verden er jo fotball. Og da Liverpool FC i særdeleshet!
Av Leif Gjerstad
(intervju første gang publisert i flere aviser mai 1985. Denne versjonen er hentet fra Adresseavisen 22. mai 1985)opprinnelig publisert i Bergens Tidende mai 1985)
