Fredag 21. april fyller Iggy Pop 70 år, og i Oslo skal det feires med konsert og helkveld på Mono. Et nesten tosifret antall artister/band inntar scenen for å hylle Iggy, med Michael Krohn i spissen. Vi spurte Raga-sjefen og fire andre av de medvirkende om deres forhold til jubilanten James Newell Osterberg.
Og vi gjorde det på den enkle måten, ved å formulere tre spørsmål som ble formidlet og besvart på epost. Under har du først spørsmålene vi stilte og deretter svarene vi fikk.
Spørsmålene:
1. Når og hvordan oppdaget du Iggy Pop?
2. Favorittalbum? (gjerne med kort begrunnelse)
3. Har du sett ham live? I tilfelle: noe spesielt minne?
Og her er svarene vi fikk:
Michael Krohn
1. Oppdaget Iggy i slutten av søtti-åra etter å ha lest en artikkel om Stooges i en fanzine som het 666.
2. Vanskelig å avgjøre hvilken jeg liker best av «Funhouse» og «Raw Power». Begge er på ti på topp på album-lista mi.
3. Har sett ham tre ganger. Fetest med Stooges i Fredrikstad da Raga spilte oppvarming.
Les også: Michael på boks
Christer Gilje, No Fun (og initiativtaker til Mono-arrangementet)
1. Jeg var 14 år og hekta på Ziggy Stardust da «Blah Blah Blah» kom ut i 1986. Jeg måtte sjekke ut denne mørke kompanjongen til Bowie og ble hekta. Nå orker jeg ikke høre mange låtene fra den plata før jeg slår den av, men det var den som brakte meg inn i Iggy-universet.
2. «The Stooges». Aldri før eller siden har noen brukt så kort tid på å treffe planken så perfekt.
3. Mange ganger. Iggy leverer alltid live, uansett alder, materiale eller band. Er fortsatt bitter på at jeg to ganger har vært på vei over gjerdet for å komme opp på scenen under «I wanna be your dog», men blitt revet tilbake av andre fans som klatra på meg. Patetisk, men sant.
Mattias Hellberg
1. Jag tror det var 1986 när «Blah Blah Blah»-plattan kom, såg nån livevideo till «Real Wild Child» på kabel-tv. Gick till skivaffären å lyssnade på plattan men tyckte den lät lite tråkig. Då föreslog han i butiken att jag skulle lyssna på första Stooges-plattan istället, och WOW! Det var nog det tuffaste jag hade hört i mina 13 år…sen köpte jag det mesta jag kunde komma över med både Stooges och Iggy solo.
2. Om jag måste välja ett album, så blir det nog «The Stooges», det var ju liksom inkörsporten till de tyngre grejorna .
3. Har sett honom live några gånger. 89 första gången, det var ju stort att bara se honom hoppa ut på scenen. Tog mig längst fram och svimmade av gädje och rus…. Men bästa giget var första återföreningsturnén med The Stooges som jag såg på Peace & Love-festivalen 2007! Högt över mina förväntningar. Framförallt var det en ynnest att få höra å se bröderna Asheton. De båda var ju nog så viktiga för The Stooges groove och sound.
Les også: Nationalteatern lukker dørene
Annette Gil (ex-vokalist i Seven)
1. Jeg oppdaget Iggy Pop første gang da jeg hørte låta «Candy» som han gjorde sammen med B-52s Kate Pierson fra plata «Brick by Brick», som ble utgitt i 1990. Jeg tror jeg hørte (og oppdaget den) første gang på MTV samme året.
2. Etter dette dykket jeg dypere ned i Iggy med The Stooges og ble skikkelig fan, men favorittplata mi med Iggy Pop er «Lust for Life» som kom ut i 1977. Der er det flere gullkorn og vil nevne bla. «Tonight», «Lust for Life» og «Passenger» som de største favorittene. Ikke minst, er den fabelaktig produsert av David Bowie (en av de største artistene for meg) og noen ganger er jeg faktisk usikker på om det er Bowie eller Pop som synger. En flott plate og et imponerende samarbeid mellom to sterke personer.
3. Jeg har sett Iggy Pop live flere ganger, men det gjorde mest inntrykk da jeg så ham på Malakoff-festivalen på Nordfjordeid i fjor sommer. Jeg er fra Måløy (men bor nå i Oslo), like i nærheten av Nordfjordeid, så det å se Iggy i mine hjemtrakter var omtrent som å få ham på besøk i stua! I tillegg kom jeg meg helt fram til scenen og fikk studere ham på nært hold. Uforglemmelig konsert og en fantastisk opplevelse.
Jonas Skybakmoen (Johndoe)
1. Jeg klarer ikke å huske et bestemt øyeblikk, men jeg hadde jo en skjellsettende opplevelse med Trainspotting-filmen da jeg var 16 – både «Lust for Life» og «Nightclubbing» var jo helt sentrale der – og jeg får fortsatt frysninger når jeg hører trommemaskinintroen på sistnevnte. Under arbeidet med ei plate får jeg nesten alltid ideen om å kopiere akkurat den lyden, bruke den til noe, men jeg har aldri lykkes med det.
2. Favorittalbum? Jeg synes det er vanskelig å velge mellom de tre første Stooges-platene, men hvis jeg må, blir det «Raw Power» (1973). Fortsatt punk før punken, sprekkfull av energi og faen, men også finesse, melodier. Plata låter gammel og moderne og knallhard og feminin på samme tid, synes jeg.
3. Jeg så ham live på Norwegian Wood i 2002. Det var Johndoes aller første konsert utenfor Trondheim, vi spilte på demoscenen, og som bonus fikk vi Iggy Pop, som jeg tror hadde kommet ganske seint inn på programmet. Dette var jo på den tida at rocken liksom ble gjenoppdaget – gitarbaserte band som White Stripes og Jon Spencer Blues Explosion begynte å bli virkelig store, The Hives og The Strokes var hypet inn i himmelen, og så husker jeg at Sola fra DumDum sto bak demoscenen og insisterte på at alle skulle høre på ei Danko Jones-plate han hadde på discman-en. Skandirocken var stor, Gluecifer spilte også på Norwegian Wood det året, og vi følte jo oss litt som en del av denne bølgen av rockband. Iggy Pop var originalkilden. Han spilte masse fra Stooges-tida, huden hans lignet et skinnkondom tredd ned over kjøtt og bein, men av en eller annen grunn er det de trange, blå dongeribuksene hans jeg husker aller best. Jeg mener de var av merket Miss Sixty.
Les også: Johndoe, Norsk Råkk og arven etter de fire store
Og Leffe?
Ok, ok. Hører spørsmålet der ute: Men hva med deg, Leffe? Hva er ditt forhold til Iggy? Så det er vel bare å krype til korset og bekjenne at
1. Mitt første møte med The Stooges var da de slapp debutalbumet i 1969. Da (som nå?) var jeg litt splittet musikalsk. Jeg tilhørte helt opplagt den dopromantiske hippiebølga og eeelsket det psykedeliske univers hvor tid og sted ikke var noen begrensninger. Men samtidig som jeg hadde et klart bein i den leiren, var jeg også tiltrukket av den mer konfronterende og aggressive garasjerocken. Og selvsagt Velvet Underground. At John Cale produserte den første The Stooges-plata var derfor et klart signal om at jeg burde høre den, og da jeg hørte den falt jeg øyeblikkelig for intensiteten, råskapen og energien i musikken. En av mine andre favorittplater det året var for øvrig debutalbumet til MC5, «Kick Out the Jams». Like rå som Stooges, men mer hardstslående anarko-politiske tekster.
2. «The Stooges» gjorde stort inntrykk, men i bakspeilet framstår likevel «Raw Power» som den beste Stooges-plata. Mye av den samme råskapen og energien som på de to foregående, men sterkere låter mens samarbeidet med David Bowie også tilførte noe nytt. Noe litt mer raffinert? Når det gjelder soloartisten Iggy Pop lyser «Lust for Life» sterkere enn alt annet han siden har gjort. Låter, framføring, produksjon. Alt sitter perfekt på denne skiva.
3. Sett ham mange ganger, og stort sett alltid vært veldig fornøyd. Sterkeste minne likevel fra førstegangen, da han spilte i storsalen i Chateau Neuf i Oslo mai 1978. Og der han mishandlet sin senete og arrete kropp (var på den tida han ved noen tilfeller til og med kuttet seg opp med glass på scenen) ved å dunke mikrofonen knallhardt mot sitt nakne bryst mens han spastisk spratt og krabbet rundt på scenen. Så intenst og selvdestruktivt at jeg tenkte «han der holder ikke lenge». Jeg tok feil…
Det andre sterke minnet er da The Stooges ble gjenforent og bandet kom til Roskilde-festivalen i 2004. Knalltøft sett, men… regnet! Pisseregnet!! Skybruddet!!! Sto der uten ordentlig regntøy (lå inne i arbeidsbrakka vi journalister kan bruke) og forbannet at jeg ikke hadde tatt det på. Men skulle holde ut, uansett. Tenkte jeg. Virkeligheten ble likevel for brutal og jeg så altfor håpløst dybløt fra det innerste og ut, at jeg måtte gi opp. Så mens Iggy krabbet rundt på alle fire og messet «I wanna be your dog» løp jeg vekk fra scenen i retning presseområdet. At noe slikt skulle skje hadde jeg aldri trodd var mulig.
Les også: Intens Iggy med suksess (arkivintervju fra 1986)
Av Leif Gjerstad
