Robert Finley sto for en av fjorårets mest oppsiktsvekkende debutplater. Nå er 63-åringen klar med oppfølgeren, «Goin’ Platinum».
Finleys suksesshistorie er en av disse litt merkelige askepotthistoriene som dukker opp en sjelden gang innimellom. Han vokste opp i Winnsboro, Lousiana med så religiøse foreldre at det vanket bank da faren oppdaget at 11-årige Robert hadde kjøpt gitar i stedet for sko – og gjemt seg bort i skogen for å spille på sitt nye instrument. Eneste musikken som var tillatt i heimen var gospel, men brødrene Finley snek seg til å høre blues på radioen da foreldrene var ute.
Militærband
Som tenåring vervet han seg til US Army, og hadde vel flaks som havnet som helikoptertekniker i Europa heller enn som stridende i Vietnam. Spesielt som avdelingen han tjenestegjorde i søkte en gitarist til sitt Army Band, en jobb han fikk og beholdt helt til han ble dimittert og vel tilbake i USA utdannet seg til snekker.
Det har han siden livnært seg, med musikken kun som hobby og gata som viktigste scene å spille på. Helt til han i 2015 ble blind og måtte gi seg som snekker. Da ble det mer tid til å spille, og på en slik gatekonsert ble han oppdaget av Music Maker Foundation, en organisasjon som hjelper eldre og fattige musikere. Og i september i fjor var 62-årigens debutalbum «Age Don’t Mean a Thing» (med sju egne låter) et faktum.
Samarbeid med Dan Aurerbach
Den kom også Dan Auerbach (Black Keys) for øre, som likte det han hørte så godt at han ville samarbeide med den blinde soul/rhythm&blues-artisten. Og ikke lenge etter gikk de i studio sammen med en gjeng kremmusikere som Auerbach hadde skaffet, og spilte i løpet av tre dager inn noen låter Auerbach hadde skrevet sammen med blant andre John Prine, Nick Lowe og Pat McLaughlin.
Og det er disse låtene som utgjør albumet «Goin’ Platinum» som slippes denne helgen på Auerbachs eget plateselskap Easy Eye Sound.
Av Leif Gjerstad
