Onsdag satte Madrugada Scene sluttstrek for en elleve måneder lang comebackturné med 75 konserter i inn- og utland. Punktum sattes med fire utsolgte konserter på Sentrum Scene, men så store triumfer som disse ble, kan det fort bli mer.
Da Robert Burås så tragisk døde sommeren 2007, mistet vi ikke bare en glimrende musiker og entusiastisk ildsjel. Vi mistet også Madrugada. Sivert Høyem og Frode Jacobsen bestemte seg for å legge ned bandet, en avgjørelse som føltes helt riktig og som det sto respekt av. Og etter noen emosjonelle Burås-hyllester og farvelkonserter gikk norsk rocks flaggskip dermed over i historien.
Ti år
Det er nå mer enn ti år siden, og i tida som er gått har Jacobsen jobbet både som produsent og med andre prosjekter, mens Sivert Høyem har etablert seg som en av landets mest populære soloartister. Tredjemann av de gjenlevende originalmedlemmene, Jon Lauvland Pettersen, hoppet av karusellen allerede i 2003 og har siden blant annet jobbet som kulturhusleder i Hammerfest.
Det var likevel Lauvland Pettersen som sist høst tok initiativ til gjenforeningen av Madrugada, i anledning 20-årsjubileet for utgivelsen av debutalbumet «Industrial Silence» i 1999.
Gjenforeningen var nok opprinnelig og oppriktig tenkt på som bare en engangsforeteelse, men det vil forbause meg om alt som har skjedd dette siste året ikke har tent en ny gnist i bandet. For det er ingen tvil om at det nå finnes mange gode grunner til å fortsette.
Folk vil ha Madrugada
Den mest åpenbare er at det fortsatt eksisterer et stort sug etter og interesse for bandet der ute. Det forteller to utsolgte Spektrum-konserter i januar, fire utsolgte konserter i desember og derimellom rundt 70 konserter i inn- og utland (16 ulike land, for å være nøyaktig) sitt klare språk om. Det er helt klart et marked for bandet.
Skal man være litt kynisk og tenke penger, så er det jo heller ingen tvil om at Madrugada internasjonalt er mye større enn Sivert Høyem. Lokker utlandet, gjør Madrugada seg bedre på plakaten enn Høyem.
Slår gnister
Men like viktig som dette er at bandet, selv uten nytt stoff, låter så vitalt og så på hugget at det nesten virker naturstridig å slutte nå. Jeg har sett fire konserter med Madrugada på denne turneen, den første i Oslo Spektrum, festivalsettet på Piknik i Parken og to av de fire siste på Sentrum Scene.
Og selv om konserten i Spektrum imponerte, er det liten tvil om at de i løpet av denne turnen har spilt seg sammen på et helt annet nivå. På Sentrum Scene oste de av den tryggheten som kan frigjøre energi og kreativitet, og det er vanskelig å tenke seg andre norske band som i en slik totalsetting kan overgå Madrugada.
Da jeg småsnakket med bandet backstage etter den siste Sentrum-konserten onsdag, var det dessuten ikke bare glede og vemod over knallkonsert og turnéslutt som gjaldt. Uten at det var tema, satt jeg også igjen med den klare følelsen av at dette er noe de gjerne gjør om igjen. Riktignok var det ingen som sa det rett ut, men det var heller ingen som på noen måte sa noe som tydet på lukket dør for Madrugada.
Ny identitet
I løpet av «Industrial Silence»-turneen har de også spilt på seg en identitet som bygger på dagens konstellasjon. Skyggen fra Burås sto i veien for en gjenforening for ti år siden, men i dag kan man innlede et nytt kapittel uten å skjende gammel historie. Dessuten kler Burås to erstattere, Cato Salsa og Christer Knutsen, Madrugada perfekt. De har lenge vært del av Madrugada-familien, og Knutsen har sågar vært Sivert Høyems høyre hånd i bandet de ti siste årene.
At spesielt Knutsen på egne plater i tillegg har vist seg som en meget god låtskriver, vil kunne komme et framtidig Madrugada til gode. For i den grad det skal bli en fortsettelse, bør de i neste omgang også kunne by på noe nytt. Én turné a la «Industrial Silence» er helt ok, men det er grenser for hvor mye du kan dyrke fortida før det begynner å lukte.
Det vet Madrugada, og at de har evnen til å prestere nytt på høyt nivå er jeg ikke i tvil om. Det er derfor lysten til bandmedlemmene det kommer an på. Mulig noen er mer gira enn andre, men jeg vil i hvert fall ikke bli altfor overrasket om det kommer nytt fra Madrugada om ett år eller to.
Av Leif Gjerstad
Les også: Madrugada 20 år etter
Les også: Leffe, Robert og Roskilde (minner på tiårsdagen for gitaristens død)
Les også: Madrugada – nordnorsk melankoli (intervju fra 1999)
Les også: Kongen av Torggata (intervju med Christer Knutsen)
