Denne helgen spiller Jay-Z og Beyoncé i København og Stockholm. Skal vi legge skylda på Dagens Næringsliv at ekteparet ikke også tar turen innom Tidal-landet Norge?
Nei, det skal vi neppe. Riktignok angriper Beyoncé den norske avisa på parets nye album «Everything Is Love», men det var kanskje bare å forvente etter DNs avsløring om hvordan de, som eiere av Tidal, har blåst opp egne strømmetall på bekostning av andre artister.
Det har naturlig nok vakt sterke reaksjoner rundt om, og for bare få dager siden gjorde arvingene til Prince det klart at de ønsket å trekke den avdøde artistens musikk fra strømmetjenesten.
Jay-Z har ikke helt uventet avvist alle anklager om juks, men i stedet for å legge fram troverdige tall som kan svekke DNs påstand, har han i kjent amerikansk stil valgt å true med advokater.
Privatliv
Derfor var det bare å forvente at enten han eller Beyoncé ville prøve å latterliggjøre DN da paret for ei uke siden plutselig og uten forvarsel ga ut albumet «Everything Is Love» som The Carters. Spesielt som paret de siste årene bevisst har brukt platene sine til å kommentere livet og livets tilstand.
Enten er det Beyoncé som beskylder mannen for å være utro, eller så er det Jay-Z som beklager sin oppførsel men tilbakeviser påstandene. Eller så er det Beyoncé som kan skryte av at hun kjøpte et privatfly i gave til mannen sin, mens Jay-Z kan bekrefte velstanden ved å røpe at han hadde råd til å si nei til Super Bowl og flere millioner dollar. Og så videre.
Strategisk imperiebygging
Musikalsk har paret for lengst dokumentert sin enestående posisjon som superstjerner. Men i dag er det like fascinerende å følge med på hvordan paret strategisk bygger sitt imperium. For mekanismen kjenner vi fra kjendisspaltene, hvordan offentlig krangel og pirrende detaljer fra privatlivet skaper oppslag og stimulerer interessen – med bedre salg i andre enden som resultat.
Om Jay-Z har vært utro mot Beyoncé er i denne sammenheng av mindre betydning. Det er påstanden som pirrer nysgjerrigheten til fansen, og som gjør det naturlig at de også følger med på hans svar på neste plate.
Vellykket businessmann
Det er nå over 20 år siden Jay-Z ble kjent som en streetsmart fyr. I dag har han neppe så mye kontakt med gata, men til gjengjeld har han vist seg smartere enn de aller fleste av sine kolleger. Han har forvaltet rikdommen musikken har gitt ham på beste amerikanske vis. I tillegg er han kjapp til å fortelle alle om hvor vellykket han er, jamfør nei-til-Super Bowl-stuntet.
Her er han selvsagt i godt selskap med mange andre svarte rappere. Helt fra tidenes morgen har sjangeren vært preget av skryt, enten det handler om gullkjeder, forbruk av damer eller en stinn pengebinge. Gjerne alt sammen på en og samme gang.
American style
Slikt kan oppleves som både fremmed og vulgært av mange nordmenn, men må samtidig sees i lys av de svartes situasjon i USA. Hvor oddsene for å lykkes er langt dårligere enn for hvite ungdommer og hvor de svarte i tillegg må bevise mer før de blir fullt ut akseptert.. Kanskje ikke så rart at de tar i litt?
Men det handler ikke bare om hiphop og svarte, det har også noe med den amerikanske identiteten å gjøre. Som leser av Rolling Stone i mange tiår (har hoppet av nå, som musikkblad har bladet nå utspilt sin rolle) har jeg lest utallige intervjuer med artister som har spilt mye på sin alternative fuck you-holdning. Men mens de gjerne har gjort et poeng av å avvise alle tradisjonelle amerikanske verdier, har de samtidig higet etter å fortelle hvor vellykkete de er. Mantraet deres har gjerne vært «alle trodde jeg var søppel, en nobody. Men se på meg nå. Se på suksessen jeg har. Se hvor mye jeg har solgt. I’ve made it og fuck alle som ikke trodde på meg»!
Etter over to tiår med megasuksess burde behovet for å vise seg fram kanskje ikke lenger være så stort verken hos Jay-Z eller Beyoncé. Kanskje det nå er på tide at paret toner ned skryt og business-strategisk dyneløfting? De har jo musikk som holder i massevis!
Av Leif Gjerstad
(Jay-Z og Beyoncé spiller i København lørdag og Stockholm mandag)
Les også: Tida ute for Tidal
Les også: Destiny i 40 år til! (arkivintervju fra 2002)
