Ingrid Bergman la verden for sine føtter og lot asken sin spres i vannet utenfor lille Fjällbacka. Lørdag 29. august er det 100 år siden filmstjernen ble født, og kvelden før får dokumentaren om hennes liv, «Jeg er Ingrid», premiere.
Stockholms-jenta er Skandinavias største kvinnelige skuespiller gjennom tidene. Hun fikk tre Oscars og legendestatus med filmer som «Casablanca», «Klokkene ringer for deg», «Anastasia» og «Mordet på Orientekspressen». Hun skinte sjeldent klart på den internasjonale stjernehimmelen. Men samtidig som hun ble elsket og beundret, skapte hennes privatliv sjokkbølger som bare forsterket myten både om henne og «den svenska synden».
«Jeg gikk fra å være helgen til hore og tilbake til helgen igjen», oppsummerte Ingrid Bergman, kort tid før kreften krevde hennes liv 29. august 1982. Datoen hun altså også er født på.
Tidlig foreldreløs
Hun mistet sin mor som treåring og ti år seinere døde også hennes far, kunstneren Justus Bergman. Ved siden av å male var Justus fotograf og filmentusiast, og rakk før sin død tenne interessen for teater og film hos sin datter. Derfor var hun bare 16 år da hun fikk sin første statistrolle i en film og to år seinere kom hun inn på Dramatens teaterskole.
Bergman fullførte imidlertid ikke skolen, fordi hun allerede året etter fikk sitt gjennombrudd på filmlerretet i den svenske filmen «Munkbogreven» (1935). Hun etablerte seg raskt som Sveriges mest populære filmstjerne, og som 24-åring lyste hun så sterkt at Hollywood lokket henne over til USA og hovedrollen i filmen «Intermezzo».
Resten er, som det heter, filmhistorie og vi hopper derfor bukk over Hollywood-suksess, det hemmelige forholdet til fotografen Robert Capa, at hun forlot mann og barn for den italienske filmskaperen Roberto Rossellini, at forholdet førte til at hun i noen år ble boikottet av Hollywood og endelig at hun etter syv år og tre barn med Rossellini skilte seg fra ham og i 1958 giftet seg med den svenske teaterregissøren Lars Schmidt.
Bergman i Fjällbacka
Schmidt tok henne også med til Fjällbacka, hvor vi igjen kan tre inn i historien. Til øya Dannholmen, hvor Bergman tilbragte alle sine somre og mange andre ledige stunder fram til sin død i 1982.
Her fant hun den roen hun søkte, og her arrangerte hun årlige seilerkonkurranser for barn, hvor deltakerne etterpå ble invitert til Dannholmen på «saft och bullar». En begivenhet som noen av de som var med i ettertid har omtalt som «sommerens største begivenhet for barn».
Aske i havet
Da Bergman døde var hun så sterkt knyttet til Fjällbacka at hun ba om at hennes aske skulle spres i vannet utenfor Dannholmen. Mens Fjällbacka følte seg så hedret av at filmstjernen fant sitt paradis der at det lille torget i vannkanten har fått navnet Ingrid Bergmans torg, med en statue av henne der hun blikker ut i retning Dannholmen.
Hundreårsjubileet for hennes fødsel er også markert med en egen utstilling i Fjällbacka om Ingrid Bergman, med mange bilder fra hennes liv og tid der. På selve bursdagen i morgen vil det i tillegg bli arrangert en rundvandring i «Bergmans Fjällbacka».
Også andre steder er hundreårsjubileet for Bergmans fødsel blitt behørig markert. Blant annet har Cinemateket i Oslo feiret henne gjennom hele august, og følger denne helgen opp med å vise «Casablanca» lørdag og «Intermezzo» søndag. Mens altså Stig Björkmans dokumentar «Jeg er Ingrid» får premiere i dag i både Sverige og Norge.
Av Leif Gjerstad
