(intervju opprinnelig publisert desember 1986)
– Min nye LP «Blah Blah Blah» er et bevisst forsek fra min side på å lage en plate som er sofistikert og kommersiell nok til å kunne spilles på radioen. Men uten å kompromisse så mye at identiteten forsvinner, sier Iggy Pop. Og fortsetter uten å trekke pusten:
– «Blah Blah Blah» holder like høy kvalitet som «The Idiot», en av mine «legendariske» Bowie-produserte LPer fra 70-tallet. Forskjellen er bare at mens Bowle og jeg på «The Idiot» gikk inn for å skape en skikkelig undergrunns-LP, gikk vi denne gangen inn for å skape noe som kan selge.
Intens og energisk
Michigan-fødte James Jewel Osterberg, bedre kjent som Iggy Pop, kryper opp i stolen i øverste etasje av Hotel Scandinavia i Oslo. Intense øyne i et magert ansikt. Men også energiske, livfulle øyne, et godt stykke unna myten om Iggy som har forfulgt 39-åringen gjennom snart 20 år.
Myten om Iggy Pop – først som medlem av Stooges og deretter som soloartist – som rockens enfant terrible. Artisten som på scenen har skåret seg opp med glass og dratt ned buksene for å vise fram utstyret sitt for publikum. Og som både på og utenfor scenen var notorisk berømt for sitt store for bruk av diverse stimuli.
Hardkjør – hard kamp
– Bortsett fra mitt heroinkjør er det aller meste sterkt overdrevet. For seiv om jeg fra tid til annen har hatt problemer med selvkontrollen på scenen, var det i høyst 50 av totalt 1000 konserter jeg gikk over grensa. Det er imidlertid disse 50 som pressen skriver om, og som publikum dermed identifiserer meg med. Uansett, alt det der hører fortida til, sier Iggy Pop som smilende forteller om hvordan han er blitt «straight» på sine gamle dager.
– Omslaget kom for fire år siden, da jeg en morgen så meg seiv i speilet. Jeg ble skremt av synet – et vrak – og skjønte at jeg måtte forandre livsstil. Hvis ikke, ville alle mine kreative evner bli ødelagt for all framtid.
Men det var en hard kamp jeg måtte gjennom. Det må det bli for en som alltid har trodd at rus er en naturlig del av hverdagen, og som aldri har skrevet noe eller stått på en scene uten å være full eller høy. I dag vet jeg bedre: for et kreativt menneske er det bare
et sørgelig sløseri med tid og energi å ruse seg. Stoff og alkohol passer ikke sammen med kreativt arbeid!
Bowie Pop
Da Iggy Pop frontet The Stooges, var en av gruppas fremste fans David Bowie. Og da Iggy holdt på å dukke under på grunn av heroin tidlig i 70-årene, var det Bowie som trakk ham opp igjen og fikk ham inn i studio for å spille inn «Raw Power» i 1973. Etter et nytt tilbakefall til heroin, hjalp Bowie han påny på rett kjøl i 1976, da de i Berlin spilte inn «The Idiot» og året etter «Lust For Life». Samtidig har Bowie på sine to siste LPer brukt Iggy Pops låter «Tonight» og «China Giri».
– Jeg tror det har vært et fruktbart samarbeid for oss begge to. Jeg har i hvert fall lært mye om showbiz, kunst, europeisk kultur og mye annet som jeg ikke hadde peiling på før jeg traff ham. Jeg har alltid vært mer preget av rå energi, mens Bowie står for den musikalske/kulturelle ekspertisen. Vi utfyller hverandre godt, og trives godt sammen også privat, svarer Iggy når han blir spurt om sitt forhold til Bowie.
Pønkens gudfar
Fullt så pene ord har han derimot ikke å si om den engelske pønkbevegelsen, som i 70-åra dyrket ham som en gud.
– Selvfølgelig fantes det noen gode pønkband, men de fleste var bare opptatt av ytre image og av å fortelle om og om igjen hvor jævla depressivt alt var. Slike greier har jeg aldri hatt sansen for, og jeg følte derfor aldri noe fellesskap med pønkbevegelsen. Når jeg skriver prøver jeg å finne en slags balanse mellom samfunnet og mitt privatliv. Jeg filtrerer det som skjer i samfunnet gjennom mine egne øyne, og de har aldri vært depressive. For å si det på en annen måte, jeg gir blaffen i om det blir en atomkrig i morgen, så lenge jeg kan våkne opp som vanlig i min egen seng og spise frokost i ro.
Comeback-turné
«Blah Blah Blah»-turnéen er hans første siden LPen «Zombie Birdhouse» i 1982. Det er også hans første i ren tilstand, og han innrømmer at han på forhånd var svært spent på hvordan det ville gå.
– På den ene sida er jeg blitt noen år eldre siden sist, men på den annen side har jeg aldri vært i så god fysisk og psykisk form som i dag. Nå kan jeg trygt konstatere at det har vært en fryd å stå på scenen, og musikken er ikke mindre intens fordi om jeg er nykter denne gang. Eneste forskjellen ligger i at jeg ikke er så selvdestruktiv, kommenterer Iggy Pop.
Rått på Rockefeller
Lørdag var turen kommet til Rockefeller i Oslo, og vi kan med glede melde at Iggy Pops utsagn om seg seiv som sceneartist stemte. Rått og intenst milelangt fra «Blah Blah Blah»s sofistikerte verden gestikulerte, danset og sang han seg gjennom halvannen time spekket med gamle Iggy-favoritter side om side med nytt materiale. «This Is Rock And Roll» ropte han til de tusen heldige som fikk kapret seg billett før det ble utsolgt, og vrengte av seg skinnjakka mens svettedråpene perlet fram. Og under «China Giri» en halvtime seinere forsvant også den sorte T-trøya.
En klassisk avslutning på en høyenergisk konsert med Iggy i bar overkropp, men uten glass eller andre destruktive innfall. Trampeklapp. Det måtte bli mer, og det ble mer! Iggy stormet inn på scenen igjen, og åpnet ekstra-avdelingen med «Lust For Life», direkte etterfulgt av «Raw Power». To sanger med to titler som fanger essensen i hva denne konserten handlet om.
Livsbegjær og rå kraft. Iggy Pop anno 1986.
Av Leif Gjerstad
(intervjuet ble opprinnelig publisert i desember 1986 i flere aviser. Denne versjonen er hentet fra Adresseavisen)
