James Taylor med ny livsgnist

(intervjuet opprinnelig publisert 1986)

Oslo: «That’s why I’m here/singing tonight, tomorrow and everyday/that’ss why I’m standing here». Sang James Taylor med slik kraft og overbevisning i Oslo Konserthus torsdag, at det utvilsomt var svært mange som ønsket at det var i Norge han sang hver dag.

Men dessverre, det gjør han ikke. Konserten var tvertimot hans aller første her i landet, enda det snart er 18 år siden han platedebuterte med LPen «James Taylor».

– Jeg er den aller første til å beklage dette, men av forskjellige grunner har jeg vært en sjelden gjest i Europa, sa en strålende fornøyd James Taylor etter konserten. Og han fortsetter:

– I kveld stemte alt. Kommunikasjonen mellom oss på scenen, kommunikasjonen mellom scene og publikum og sist men ikke minst: Oslo Konserthus var et fantastisk sted å spille i. Og det jeg nå sier er ikke tomt gledessnakk etter en vellykket kon sert, men jeg har reelle planer om å komme tilbake om 2-3 år.

Slikket sår


Litt tynn i håret er han blitt, 38-årige Taylor. Men bortsett fra det stemmer de optimistiske utsagnene godt med bildet av ham som en friskere og revitalisert person. For da LPen «That’ss Why I’m Here» kom i fjor høst, brøt han en fire år lang taushet. Og det er ingen hemmelighet at han har brukt denne perioden dels til å slikke sine sår etter skilsmissen med Carly Simon i 1981, men fremfor alt til for håpentligvis en gang for alle å bli kvitt sine stoffproblemer.

Et tema han har berørt i mange av sine sanger, men som han ellers ikke liker å snakke særlig om.

– Det jeg har å si, sier jeg best i mine tekster. Der kan man utlevere sine følelser, slik at det ikke er nødvendig å snakke om dem andre steder. Mitt eneste problem med stoff i dag er derfor å måtte takle situasjoner hvor folk spør meg om jeg fremdeles har stoffproblemer.

Ny sjanse

Han slår samtidig fast at han føler det som om livet har gitt ham en ny sjanse. Og det er en sjanse han ikke vil skusle vekk.

Vi får håpe at den nyfunne livsgnisten som åpenbarer seg i tekstene på «That’s Why I’m Here»-LPen ikke bare er et midlertidig blaff. For til tross for det han selv beskriver som en svært idyllisk oppvekst i landlige omgivelser, har hans liv på langt nær vært like idyllisk bestandig.

Depresjoner


Allerede som tenåring led han av alvorlige depresjoner som resulterte i sykehusopphold. Og da han seinere i 60-årene søkte lykken som musiker i New York og London, prøvde han å skjule usikkerheten og døyve den indre smerten ved å bruke stoff. Bare 22 år gammel hadde han den legendariske LPen «Sweet Baby James» på toppen av internasjonale salgslister. Han hadde fjeset sitt på forsiden av prestisjefylte blader. Men han hadde også et alvorlig heroinmisbruk…

Sine personlige kriser brettet han skånselsløst ut i tekstene, og hans introverte ballader om desperasjon var i aller høyeste grad med på å sette en slags ny «personlig» norm for singer/songwriters i de tidlige 70-årene. Og seiv om langt fra alle hans sanger var mollstemte, lykkelig kjærlighet forekom også, var det den myke, melodiøse og sorgfylte James Taylor som publikum helst trykket til sitt bryst. Og som mange fortsatte å trykke til sitt bryst gjennom hele 70-tallet, seiv om den store utviklingen manglet og kvaliteten på platene var ujevn.

Positive minner

– Bildet av meg som smertens barn er ellers litt galt, hevder James Taylor.

– Seiv om jeg har gått igjennom litt av hvert, føler jeg ikke at livet mitt har vært så ille. Jeg har mange positive minner i mitt indre, men av en eller annen grunn har det først og fremst vært de negative som har kommet ned på papir. Dette har resultert i at folk tror de kjenner meg bedre enn de egentlig gjør.

På Oslo-konserten var salen som en eneste stor familie. Med denne varmen og tryggheten i ryggen ble det også lettere for Taylor og hans fire musikere (bl.a. Bill Payne fra Little Feat) og to korsangere å slippe seg løs i det varierte programmet. Og da James Taylor som ekstranummer serverte «You’ve Got A Friend» var den teksten et grovt understatement. Bare i salen hadde han over 1200 venner.

Av Leif Gjerstad

(intervjuet ble opprinnelig publisert i mars 1986 i flere aviser, blant disse Bergens Tidende)