(intervju opprinnelig publisert 1994)
Oslo: Superlativene hagler rundt Jeff Buckleys studiodebut «Grace». Plata kunne vel så gjerne vært kalt «Amazing Grace», var den tittelen ikke allerede opptatt.
Jeff Buckleys høyst personlige blanding av folk, rock, jazz og blues forklarer og forsvarer oppmerksomheten 27-åringen har fått. Men samtidig forsterkes interessen for ham på grunn av opphavet. Faren var nemlig Tim Buckley, en av 70-tallets store kulthelter som døde av overdose i 1975.
Jeff Buckley hadde imidlertid minimal kontakt med faren. De traff visstnok hverandre bare en eneste gang, kort tid før Tim døde. Derfor får vi klar beskjed allerede før vi treffer Jeff Buckley om at Tim Buckley er et ikke-tema for vår samtale. Derimot snakker han mer villig om sin mor.
– Hun er utdannet musiker, og helt fra jeg var bitteliten var jeg omgitt av musikk. Noe av det som formet meg mest var nok bilturene våre. Radioen sto alltid på, og siden 70-tallets FM-radio var mer åpen enn i dag ble jeg eksponert for mange typer musikk. Det har jeg hatt stor glede av seinere i livet, sier Jeff og trekker fram Stevie Wonder, Velvet Underground, Van Morrison og Captain Beefheart som fire tidlige og viktige inspirasjonskilder.
Lavmælt og filosofisk
Siden 1990 har Jeff bodd i New York, og det er i denne smeltedigelen han har funnet sitt musikalske hjem. Det er også erfaringene herfra som har ført til platekontrakt og Europa-turne, forteller han lavmælt til NTB. Og overlater til oss å tilføye at Oslo-konserten før helga ble en ubetinget suksess.
Jeff Buckley taler med små bokstaver, og virker mer interessert i å snakke om filosofi og kunstnerens plass i dagens samfunn enn om egne bedrifter. Men litt kan han likevel fortelle om veien fram til «Grace».
– Min første konsert i New York var en minnekonsert til ære for min far, men ellers har jeg tviholdt på egne saker. Jeg spilte alene på småklubber rundt om i New York, og dette resulterte dels i live-CDen «Live at Sin-E», og at jeg traff de tre som var med på «Grace» og som nå utgjør bandet mitt.
Eklektisk
På «Grace» beveger Jeff Buckley seg smertefritt over musikalske skillelinjer, med sin meget elastiske stemme som et viktig bindeledd.
– Jeg bruker de ingrediensene som må til for å male den stemningen jeg søker. Stemmen er viktig fordi den både kan formidle ord og fungere som et instrument på linje med alle de andre, forteller Buckley som har skrevet syv av platas ti låter. En av de tre «lånte» sangene er Cohen-låten «Hallelujah».
– Cohens sanger har en kvalitet som gjør at de passer godt også i helt andre arrangement, sier Buckley som takker pent når vi antyder at hans musikk er melankolsk og mørk.
– Jeg liker mørke stemninger, uten at det betyr at jeg er deppa. De fleste av låtene har jeg faktisk skrevet mens jeg har vært forelsket, svarer Jeff og trekker fram nødvendigheten av å forholde seg til såvel glede som smerte.
– Vi trenger begge deler for å forstå livet. Og for kreative mennesker bør innsikt i livet være det aller viktigste. Alle erfaringer reflekteres i det som skapes, og jo dypere livsinnsikt en kunstner har, desto dypere og mer sannferdig blir det kunstneriske uttrykket. Som i tillegg til å reflektere verden slik den er, også burde formidle vyer om hvordan den burde være.
Anti-kommersiell?
Som CD kryper «Grace» nærmere innpå lytteren med hver spilling, men savner kanskje den øyeblikkelige tilgjengeligheten som platemarkedet ønsker?
– Det er bare slik verden er, og ingenting å bry seg med. Frykten for det ukjente har ført til trange kår for alt som ikke har en markedstilpasset sjel, kommenterer Buckley og fnyser av myten om grunge som noe alternativt.
– Jeg liker mye av det, men å hevde at Pearl Jam & Co er noe annet enn pop er bare tull. Til alle tider fins det en undergrunn som forer overgrunnen med stemninger og ideer. Grungen er et slikt overgrunns-fenomen, en moteriktig pop-variant som avleder folk fra den virkelige undergrunnen. Det er også en av grunnene til at grunge er blitt så populært. Det pirrer «forbudte» følelser hos folk, men går aldri dypt nok til at det blir ubehagelig eller farlig, sier Jeff som nevner det å skape musikk han aldri har hørt før som et viktig mål.
Ring vennene hans
Det var noe også faren hans gjorde, antyder vi, og beveger oss lenger inn på «forbudt» område ved å spørre Jeff hva farens musikk har betydd for ham?
– I musikken sin viser han et bilde av sin sjel for meg. Men vil du vite mer om min far, så har jeg telefonnumrene til mange av hans gamle venner.
De vet mye mer om ham enn meg, parerer Jeff Buckley elegant og legger dermed den ballen død.
Men telefonnumrene glemte vi selvfølgelig å be om.
Av Leif Gjerstad
(intervju opprinnelig publisert i NTB september 1994)
