(Intervju første gang publisert i Dagbladet 2. januar 1982)
Nøkkens tredje LP «Prinsessa, krigen og de evige verdian» er i handelen. Den er en såkalt tema-LP, som i musikk og tekst tar opp en del av de hverdaglige problemene vi støter på som samfunnsmedlemmer.
Det er gitarist Bjørn Vassnes som står for tekstene, og vi ba ham om å fortolle litt mer om dem.
– Mens jeg på vår forrige LP cOm det ikkje går buss» fortrinnsvis skrev om helt konkrete personer og situasjoner i mine nærmeste omgivelser, er jeg denne gang mer samfunns/politisk rettet fordi det har skjedd så mye skremmende på verdens politiske arena det siste aret. En følelsesmessig reaksjon fra min side syntes rett og slett helt uunngåelig. Innfallsvinkelen min denne gang er de forskjellige mytene samfunnet bruker for å holde folk nede, og for å få fram denne sammenhengen bruker jeg gjerne satire.
– Å skrive politiske og samfunnsengasjerte tekster er ikke særlig «in» for tida?
– Nei. i dag skal det helst være dekadent glorifisering, og folk tør nesten ikke å være engasjerte. Men slik forholdene er i dag. syns jeg det er helt nødvendig å skrive kritisk og politisk.
«Prinsessa» er produsert av gruppas bassist Sverre Erik Henriksen. Og med produsentjobber også for Stavangerensemblet, Program 81 og Gjennomslag, har han markert seg som Vestlandets – og kanskje også Norges – fremste rockprodusent. Hva liker han så selv best, å spille eller å produsere?
– Hvis jeg måtte velge, ville jeg nok velge produsentjobben. Å produsere står nemlig for meg som enda mer spennende og utfordrende enn å spille, svarer Sverre og forteller samtidig at han ikke har bestemte favorittprodusenter, men føler mye for det han betegner som «den engelske skole».
– Engelske produsenter eksperimenterer mer med lydbildet enn amerikanske kolleger. I USA blir det gjerne så «pent» at det også blir glatt og upersonlig.
– To av dere (Turid Pedersen og Halldor Krogh) spiller også i Veslefrikk. Det har ført til en del rykter om at Nøkken er oppløst, lagt på is etc.?
– Ja, innrømmer Turid, akkurat det har vært et lite problem. Men det er altså ingenting i de ryktene. At Halldor og jeg ble med i Veslefrikk skyldes ganske enkelt at mens de andre i gruppa også har andre jobber, så hadde ikke vi det. Og dermed hadde vi tid til å satse på to grupper.
– Det går bra å pendle mellom Bergen og Oslo?
– Så lenge man administrerer det hele skikkelig er det ikke noe problem. For oss har det i hvert fall gått bra foreløpig, svarer Halldor og tilføyer: – Dessuten er gruppene og deres publikum så forskjellig at det bare virker stimulerende.
– Hva slags publikum har så Nøkken?
– I begynnelsen sto vi nok desidert sterkest i studentkretser, men jeg tror at vi etter hvert også har fått med flere yngre ungdommer, sier Turid mens Bjørn legger til:
– Vi har nok hatt visse vansker med å nå de yngre fordi vi ikke har kommet eller vært identifisert med en bestemt musikalsk motebølge. Men i lengden tror jeg vi tjener på det, siden vi dermed står stødigere på egne bein enn de som rir på motebølger gjør.
Av Leif Gjerstad
(Intervju første gang publisert i Dagbladet 2. januar 1982)
