Jens M. Johansson kom tidligere i høst ut med romanen «Et godt liv». Den har fått anmelderne til å hente fram godord som er langt bedre enn bare godt. Men favorittordet hans er noe vi helst vil slippe unna..
– Mitt favorittord? Min første tanke er lufthavn, fordi det er så drømmende og konkret på samme tid, men så kommer jeg på svalgang og grovkjøkken, eller å sjalte, eller hvor fint bokstavene vokser sammen i knokler, eller ord som vaffeljakke, vippestat, lommerusk eller en noksagt. Så er det jo de skikkelig sliterordene som aldri får noen særlig ære – og, men, eller, er, står – og vindusvisker, fordi det hadde vært fint å skrive vindushvisker, som når du sitter i bilen i regnet alene, og trommevirvel, fjas og slaraffenliv, hukommelse, eller gammelmannslegg, som er enda finere på svensk – gubbvad – en litt spydig medisinsk lekmannsterminologi for en muskelbrist som oftest rammer folk over førti, og så liker jeg ordet omsorg. Å sørge for noen. Hvil du, jeg tar det, jeg. Sørge om noen, legge sin beskyttelse om noen, som et pledd eller en vollgrav eller noe. Jeg liker vollgrav. Eller full, som i å drikke seg full, fordi det er så konkret. Men favorittord? Nei, det tror jeg må bli:
«Kvikksand»
– Hvorfor dette ordet?
– Som liten opplevde jeg kvikksand som en overhengende fare. Helt plutselig – men samtidig langsomt — kunne helten slukes av jorden selv. I min barndom virket kvikksand å være blant de truslene man virkelig måtte være oppmerksom på. Den dukket opp i nesten alle filmer og tegneserier jeg så og leste. Men så forsvant kvikksanden. Ingen snakker om den lenger. Det er deilig med farer som forsvinner. Ordet får meg til å tenke at det er deilig å bli voksen. Nå har vi dessverre fått synkehull. De sakene leser jeg ikke. Det får være grenser.
– Hvilke assosiasjoner får du til kvikksand?
– Å sitte i sofaen med faren min å se på cowboyfilm selv om det er altfor sent, late som jeg ikke våkner når han bærer meg til sengs.
– Du er aktuell med en ny roman, «Et godt liv». Har du brukt favorittordet ditt der?
– Det er heldigvis ingen kvikksand i «Et godt liv». Jeg bruker i det hele tatt få favorittord når jeg skriver (selv om full, grovkjøkken og knokler er med, tror jeg). I bøkene mine prøver jeg å plassere ord etter hverandre slik at de danner gode, skikkelige setninger som tåler litt. Det viktigste for meg er at setningene er konkrete og presise. Jeg er ikke så glad i forfattere som vil vise seg fram ved å jåle seg til med språket. Jeg vil at karakterene og strukturen i romanen skal være komplisert(e), men uten at leserne blir altfor oppmerksomme på det, fordi språket dekker over det vanskelige. Det er ganske vanskelig, skal jeg si deg.
– Kan du si noe om hva «Et godt liv» handler om?
– «Et godt liv» handler om kjærlighet, men kanskje enda mer om ekteskap, og som mange av oss vet, er ikke det nødvendigvis det samme.
Romanen kretser rundt Else. Vi følger henne fra hun blir født i en trang dalsbygd på dagen for utbruddet av 2. verdenskrig, og til hennes død. Sammen med Sivert gjør hun en klassereise og blir en del av det intellektuelle borgerskapet i Oslo, men hun sliter med rollene hun får tildelt. Hun sliter med å være en god ektefelle, en god seksualpartner eller – for den saks skyld — en god mor til de to døtrene de får. Har dette virkelig vært et godt liv, slik hun selv sier rett før hun dør?
Det er Simon som forteller historien. Han er gift med Elses yngste datter. Katja har alltid vært rasende på moren. Og nå – når Katja og Simons eget ekteskap skranter – begynner han å pusle sammen Elses – i stor grad – glemte liv. Simons jakt gjennom brev, dagbøker, små notater, lapper, kvitteringer blir mer og mer desperat. Han tenker at han må forstå Else, slik Katja, som Elses datter, ikke kan gjøre. Han må forstå Else, for å forstå Katja. Han må forstå henne fordi han tviler på om han kan klare seg uten. Men kanskje mest av alt – han er livredd for å påføre Leon – deres søte, tilbaketrukne sønn på elleve – den ulykken han føler i ekteskapet slik det er. Simon leter etter en redning.
«Et god liv» er en bok om de skjøre valgene vi tar i livet, om forventninger og svik. Og om et liv som leves i en verden i rask forandring, gjennom en verdenskrig, en seksuell revolusjon, gjennom 70 lange år.
– Hvordan fikk du idéen til den boka?
– Det har lenge fascinert meg hvor små detaljer kan bli styrende for et livs skjebne, som for eksempel hvilket år man er født. Else er født i 1939, hun er akkurat litt for gammel til å få nyte den seksuelle revolusjonen. Da p-pillen blir allment tilgjengelig er ikke hun en student på tjuefire, men en gift tobarnsmor på tretti. Else opplever den seksuelle frigjøringen som bare enda et krav om tilgjengelighet. De som var unge tidlig på femtitallet vokste opp med et helt annet sett av verdier enn de som nådde tenårene på slutten av femtiårene. De få årene i forskjell medfører en oppvekst i nær sagt to ulike verdener. Jeg ville skrive om et helt liv, hvordan tilfeldigheter kan bli avgjørende for hvordan det leves, og samtidig hvordan utslagene av disse tilfeldighetene også kan synke ned i neste generasjon. Det slår meg at det er noe av kvikksand i dette.
Jeg skriver for å forstå. Jeg ville forsøke å forstå dette.
Av Leif Gjerstad
Flere favorittord her
