(intervju opprinnelig publisert 1992)
Oslo: – Dette bandet har gitt oss større selvtillit og reddet oss fra undergangen. Som arbeidsledige i Skottland og mistilpasset i den strømlinjeformede drabantbyen vi vokste opp i, lå vårt eneste framtidshåp i å starte et band. Her har vi fått utløp for alle de følelser som ellers ville forblitt uforløste og udetonerte bomber i vårt indre, hevder Jim Reid.
Brødrene Jim (vokal) og William (gitar) Reid er nøkkelfigurene i The Jesus & Mary Chain, det skotske bandet som siden debuten med «Psychocandy» i 1985 har gjort støy til en egen vitenskap og klart å lage en masse oppstyr underveis.
Da de første gang spilte i Norge for syv år siden, varte konserten hele 20 minutter, noe som var vanlig for dem den gangen. Men i løpet av disse 20 minuttene klarte de til gjengjeld å skape så mye støy og kaos at en Jesus-konsert som regel ble en kompromissløs og omdiskutert begivenhet.
– Vi prøvde aldri å provosere noen. Vi gjorde bare vår egen greie, og konsertene var så korte fordi vi ikke hadde mer materiale. Nå har vi fem plater og spiller derfor mye lenger, kommenterer Jim Reid fra hotellets lenestol.
At brødrene Reid sprudler over av iver og glede er en betydelig overdrivelse. Tvertimot virker de til å begynne med heller uinteresserte, og våre spørsmål besvares gjerne med et likegyldig skuldertrekk eller med motspørsmål.
Noe av den samme distanserte holdningen finner vi også i musikken til The Jesus & Mary Chain, men på en gylden bed av sonisk støy med søte underliggende popmelodier klarer de likevel å skape spennende og engasjerende musikk. Og da de søndag spilte på Alaska i Oslo, varte seansen i nærmere en time. Tonnevis med tørris røykla scenen og skjulte nesten bandet helt, og sammen med de heftige lyskaskadene skapte dette en spesiell elektrisk atmosfære.
Ny plate og turné
Oslo-konserten inngikk i deres pågående turne, og kom samtidig med utgivelsen av deres nye studioplate «Honey’s Dead». Deres første nye på tre år.
– Det tar tid å skrive bra låter. Dessuten har vi bygget oss et eget studio i London, og vi måtte vente noen ekstra måneder på at det ble ferdig, forklarer William som er hakket mer taletrengt enn broren. Alle forsøk på å sette «Honey’s Dead» inn i et langsiktig perspektiv er imidlertid helt mislykket. De tenker ikke på fortida. De sammenlikner ikke platene sine. De bare lager plater og tenker framover. Forklarer brødrene og kveler kjedsomheten med et gjesp.
– Alt vi kan si om platene våre er at de reflekterer den tida de ble til på. Og at vi liker støy, selv om bandet handler om mye mer enn det. Støyen er bare et av mange element, og som kontrast har vi de pene popmelodiene.
Ifølge de to Reid-brødrene er målet er å kunne formidle noe mer enn bare ren underholdning.
– Altfor mye musikk handler om ingenting, mens det som kjennetegner virkelig god musikk er at tekst, musikk og stemning går opp i en høyere enhet. Dagens dansemusikk er for øvrig et godt eksempel på «tom» musikk. Den har bra rytmer og en god produksjon som også vi har hentet litt fra, men innholdsmessig er det bare idiotisk pissprat, fastslår William som til tross for gruppas fundament i elektrisk støy antyder at neste plata kan bli halv-akustisk.
Gitaren lever
Reid-brødrene innrømmer at de er smigret over at en hel generasjon engelske band har tatt opp deres støyende «white noise» i sin egen musikk.
– Da vi startet i 1984 var det som en motreaksjon mot datidas glatte pop. Den gang hevdet mange at gitaren var død, men vi ønsket å bevise det motsatte ved å lage interessant gitar-basert musikk. Og det greide vi, sier William som trekker fram The Stooges, Velvet Underground og Rolling Stones som gamle og opplagte inspirasjonskilder.
– Men noen skikkelige idoler eller gitarhelter har vi aldri hatt. Det vesentlige for oss har alltid vært ideen bak musikken og det lydbildet som skapes for å formidle dette.
Blir boikottet
Helt siden starten i 1984 har mange oppfattet The Jesus & Mary Chain som provokatører. Navnet på gruppa er nok til at enkelte reagerer, og når de på åpningskuttet «Reverence» på sitt nye album synger om at de vil dø som Jesus og John F. Kennedy fører det ikke helt uventet til radioboikott.
– Tåpelig, fnyser Jim.
– Det er altfor lett å bli stemplet som en bråkmaker i denne bransjen. Rocken er vår tids viktigste kunstform, men den blir så trivialisert at jeg spyr av det! Vi kunne vært mye større stjerner dersom vi bare kalte oss The Mary Chain, og vi kunne solgt mange flere plater dersom vi dempet vårt uttrykk. Men den dagen du inngår et kompromiss er du ute å kjøre. Har du først inngått et kompromiss, blir det straks lettere å inngå andre.
Hvis Jesus kommer!
Han hevder at musikk- og mediebransjen behandler folk som barn, og snevrer inn emner man kan skrive om til helt likegyldige ting. «Reverence» er bannlyst fordi den handler om døden, fastslår Jim og følger opp med spørsmålet «hvorfor skal ikke en sang kunne handle om temaer som bøker, filmer og bildekunsten kan»?
– Er det noe rocken trenger er det større kunstnerisk frihet, sier brødrene som i løpet av vår snaue time har tødd opp betraktelig. Og som ikke kan la være å komme med et lite ekstra sleivspark mot vår tids tendens til å fore markedet med stadig nye og helst ufarlige stjerner.
– Hvis Jesus vendte tilbake til verden i dag, ville det vært som popstjerne. Og budskapet hans ville trolig blitt markedsført med at «du har lest boka, sett filmen – her er musikken!».
Av Leif Gjerstad
(intervju opprinnelig publisert mars 1992 i NTB)
