Jimi Hendrix var mett, dopet og full da han gikk til sengs tidlig om morgenen 18. september 1970. Han våknet aldri mer, men ble noen få timer seinere erklært død. Rockens beryktede 27-klubb hadde fått sitt første medlem.
Siste halvdel av 1960-tallet hadde vært en hedonistisk gullalder for rocken. Det var en tid for eksperimenter, både med musikk og livsstil. Alt var mulig, alt ble testet og alle var fulle av optimisme. Det var peace, det var love og det var freedom.
Med 1970-tallet kom nedturen like brutalt som nådeløst. Hippieblomstene i San Francisco hadde visnet, og den naive flørtinga med rus begynte for alvor å kreve sitt. Dessuten hadde Altamont-festivalen i desember 1969 sjokkert peace & love-generasjonen. Bare fire måneder etter fellesskapets store feiring på Woodstock-festivalen hadde marerittet meldt seg. På anbefaling fra Grateful Dead hadde festivalen hyret inn Hell’s Angels som scenevakter. Det gikk til helvete. Rett foran scenen ble en ung farget mann mishandlet og drept av noen overivrige «sikkerhetsvakter» fra den beryktede motorsykkelgjengen.
Svart september
Det var en brutal måte å miste illusjoner og vende tilbake til virkeligheten på. Men det store sjokket for alle rockeinteresserte ungdommer kom likevel noen måneder seinere. Da kalenderen viste september 1970 og dopen i løpet av fire uker krevde livet til tre unge og meget sentrale musikere. Først Canned Heat-gitarist, vokalist og låtskriver Alan Wilson (3. september), deretter Jimi Hendrix (18. september) og to uker etter det igjen Janis Joplin (4. oktober). Alle døde med dop i blodet, og alle var 27 år da døden innhentet dem.
Også Brian Jones var dopet og 27 år da han druknet 3. juli 1969, men som enslig svale utgjorde han på det tidspunktet ingen klubb. Den tok form først med Wilson, Hendrix og Joplin året etter og festet seg som et begrep da Jim Morrison endte livet i et badekar i Paris sommeren 1971. «27-klubben», for musikere som døde 27 år gamle, var et faktum.
Hvorfor 27?
Siden har klubben dessverre fått altfor mange nye medlemmer, med Kurt Cobain og Amy Winehouse som de to mest kjente. Det har selvsagt både vært forsket og spekulert i hvorfor så mange framtredende popkulturelle stjerner har dødd som 27-åringer, og nær sagt like selvfølgelig har det vært umulig å finne noen klar årsak.
Flere forskere har likevel antydet at det handler om en livsstil som på et eller annet tidspunkt krever sitt offer. Og at det handler om unge, sårbare mennesker som nokså uforberedt kastes inn i en karusell der de dyrkes som guder og festene aldri slutter. De fleste befinner seg tidlig i 20-årene da de mister kontrollen, og etter noen år med akselererende misbruk brytes mostanden ned og overdosen nærmer seg. At døden melder seg akkurat når de er 27 år er sikkert bare tilfeldig, men at de popkulturelle stjernene er kraftig overrepresentert i dødsstatistikken for personer mellom 25 og 30 år er like sikkert.
Trøblete oppvekst
«Sårbar»-beskrivelsen passer i hvert fall godt på James Marshall Hendrix. Hans oppvekst i Seattle var preget av fattigdom og kaos, med foreldre som drakk og til tider også sloss i fylla. Fire yngre søsken ble enten sendt til fosterhjem eller bortadoptert, og utryggheten om at det også kunne skje lille James preget hans tidlige år.
Foreldrene ble skilt før Jimi hadde fylt ti, og da Jimi var 15 år ble ble mora syk og døde. Men faren nektet ham og hans yngre bror Leon å delta i begravelsen. I stedet skjenket faren de to brødrene litt whisky, slik at de skulle skjønne hvordan ordentlige menn taklet sorg.
In the Army
Omtrent samtidig med morens bortgang fikk Jimi sin første gitar, som han formelig klamret seg til for å finne fotfeste. Men forholdene var fortsatt så ustabile og så preget av rot at han som 19-åring hadde rukket å bli arrestert i stjålne biler to ganger. Han fikk valget mellom å sone i fengsel eller melde seg til tjeneste i US Army. Han valgte arméen, der han etter sigende brukte så mye tid på gitaren og musikk at det ikke bare skapte disiplinære problemer. Han ble etter ett år også erklært uegnet som soldat og kunne som 20-åring våren 1962 forlate armeen uten å ane noe om framtida.
Det ble fire år der han famlet seg fram som musiker på småklubber i USA, helt til den gamle The Animals-bassisten Chas Chandler så ham på Greenwich Village-klubben Café Wha? i New York. Chandler ble manageren til Hendrix og overtalte ham til å bli med til London. Med bluesbølgen som preget London og med en gitarist som Eric Clapton som «gud» mente Chandler at forholdene lå bedre til rette for Hendrix der enn i New York.
Gjennombrudd i England
Han hadde åpenbart rett. Bare måneder etter at han kom til London mot slutten av 1966 hadde den amerikanske gitaristen fått tre store hits med sin nye trio Jimi Hendrix Experience: «Hey Joe», «Purple Haze» og «The Wind Cries Mary».
En liten digresjon her kan være at Norges-vennen Tom Pacheco i 1966 hadde residens sammen med Hendrix på en klubb i New York. Der spilte de (ikke sammen!) hver kveld, og hang ofte på bar i pausene. Ifølge Pacheco gikk Hendrix stadig vekk bort til jukeboxen og puttet på penger for å høre «Hey Joe», en ny singel med Tim Rose. Gjerne med kommentaren «One day I’m gonna record that song!»
Det gjorde Jimi Hendrix i London bare noen få måneder etter, 23. oktober, og resten er historie. Han revolusjonerte elgitaren og gjorde overstyrte gitarer og feedback til en egen kunst, samtidig som hans sceneshow som inkluderte gitarspill bak hodet og med tennene før han knuste eller lokket flammer ut av instrumentet ikke akkurat gjorde ham til en mindre attraksjon. Jimi Hendrix eide verden.
Kort karriere
I dag er det merkelig å tenke på at hans platekarriere ikke varte i mer enn snaue fire år, fra singeldebuten «Hey Joe» i desember 1966 til liveplata «Band of Gypsys» i mars 1970. Mens hans siste (og tredje) studioalbum, den doble «Electric Ladyland», kom mindre enn to år etter debuten.
Men samtidig som karrieren hadde en brå kurve oppover, med Monterey-festivalen i juli 1967 og hans Vietnamkrig-relaterte radbrekking av den amerikanske nasjonalsangen «Star Spangled Banner» på Woodstock-festivalen i august 1969 som to veldokumenterte høydepunkter, viklet han seg selv inn i en destruktiv livsstilspiral der rusmidler sto sentralt. Ikke minst på turné, der alkohol og «de uskyldige» jointene fikk følge av både LSD, kokain og ikke minst amfetamin.
Rus og rot
Rusmisbruket destabiliserte Jimi Hendrix som person. Han brøt mange avtaler og kom for seint til andre, samtidig som kombinasjonen alkohol og amfetamin flere ganger resulterte i voldelige raseriutbrudd og påfølgende skandaler. Dette førte til at Jimi Hendrix Experience sprakk allerede etter to år, og var helt klart også en medvirkende årsak til at det ikke ble flere studioplater etter «Electric Ladyland».
Sin siste store konsert holdt Jimi Hendrix foran en halv millioner mennesker på The Isle of Wight Festival, natt til 31. august 1970. Det ble ytterligere et par mindre konserter i Danmark og Tyskland før han 16. september gikk på scenen for aller siste gang, i en jam i London med den gamle Animals-sjefen Eric Burdon.
Dagen etter tilbragte han sammen med sin tyske kjæreste Monika Dannemann. Det var også hun som ved 11-tiden 18. september 1970 fant ham bevisstløs i senga og straks tilkalte lege. Men livet sto ikke å redde, han hadde blitt kvalt i sitt eget oppkast, bare 27 år gammel.
Av Leif Gjerstad
Les også: 50 år siden «Electric Ladyland»
