«Don’t You Want Me Baby» spurte Human League litt nervøst for 40 år siden. De hadde ingenting å bekymre seg for. Låten toppet ikke bare listene i hjemlandet hele desember, det ble også årets mest solgte.
Alle land har sine særegenskaper. Som England, der man er merkelig opptatt av hvilken låt som topper hitlistene i selve juleuka. For artistene ligger det prestisje i å ha en «Christmas No 1», og bookmakerne odds-rangerer kandidatene mens folk satser penger i håp om å treffe rett. Og mediene følger opp med spekulasjoner i forveien, og hyllester og analyser i bakkant.
Mange år kan det være svært vanskelig å tippe rett, men det finnes også år hvor det er tilsynelatende veldig enkelt. Og uten å ha sjekket hva bookmakerne i sin tid sa, tør jeg vedde på at vinneroddsen var lav 1981. Det var jo det året Human League ga ut sin singel «Don’t You Want Me».
Tok Human League til topps
Kommersielt sto Sheffield-bandet i zenit. Deres to første album hadde gjort det helt ok, men det var med tredjeskiva «Dare» det eksploderte. Den tok bandet helt til topps og plata regnes i dag som sjangerdefinerende for hele new romantics-perioden. Og låten som skal ha hovedæren for akkurat det er utvilsomt «Don’t You Want Me».
Da den ble utgitt 27. november var forhåndsbestillingen nok til å sikre en niendeplass på lista som ble offentliggjort to dager etter. Med en slik eksplosiv interesse var det ikke helt uventet at den uka etter (6. desember) gikk helt til topps, men at den skulle holde så lenge var på ingen måte gitt. Faktum ble uansett at «Don’t You Want Me» fikk monopol på førsteplassen hele måneden, og først etter fem uker på topp ble den detronisert av Bucks Fizz 10. januar 1982.
Når året 1981 skulle oppsummeres viste tallene også at Human League-singelen ble det årets største hit, med et salg som skulle passere halvannen million bare i Storbritannia før den stoppet opp. Og i den grad du skulle lure, så forplantet suksessen seg også internasjonalt og ga bandet førsteplassen i mange andre land, heriblant både USA (juli 1982) og Norge (april 1982).
Motvillig Oakley
Hadde bandleder og låtskriver Philip Oakey fått det slik han ville, er det imidlertid ikke sikkert at «Don’t You Want Me» ville vært utgitt på singel i det hele tatt. Human League hadde allerede sluppet tre singler fra «Dare», og både de og albumet hadde gjort det så pass bra at Oakey mente det ville være overkill med enda en singel før nyttår. Spesielt som han ikke var så altfor stolt av «Don’t You Want Me». I diskusjonen med Virgin hevdet han bestemt at låten ikke var noe mer enn «en låt som fylte opp plata» og det ville skade bandet dersom man slapp den som singel.
Noe av hans motvilje skyldtes ganske sikkert at han allerede hadde blitt overkjørt av produsenten Martin Rushent. Den første versjonen av «Don’t You Want Me» hadde en hardere lyd, som Rushent mente funket så dårlig at han remikset den i en langt mykere og mer popete retning. Dette mislikte Oakley så sterkt at han kranglet skikkelig med plateselskapet, men uten å få gehør for sitt syn. Plateselskapet kjørte på sin linje og gikk for Rushents versjon, samtidig som de opphøyde «Don’t YouWant Me» til singelstatus.
Mens publikum tok den videre opp til toppen på listene og sikret at den ble Human Leagues desidert største hit med klassikerstatus. Så joda, visst var det noen som ville ha Philip Oakley & Co.
Av Leif Gjerstad
Se også video:
