(intervju opprinnelig publisert februar 1983)
«Mange er sterk» heter det. Men av og til kan aleine være enda sterkere. Et bevis på det var John Cales solokonsert på Club 7 nylig. Da han forlot scenen etter vel 80 minutter hadde han gjort et så sterkt og kraftfullt inntrykk på de over 500 tilskuerne som de fleste bare kan drømme om.
– Jeg har valgt å opptre aleine på denne turneen. fordi det blir mer personlig slik. Min kontakt med publikum er like god med som uten band. Men den motsatte veien, publikum-artist, fungerer bedre uten band fortalte John Cale Dagbladet etter konserten.
Sikkert med rette. I hvert fall tok det ikke lang tid før kontakten var opprettet mellom John Cale og publikum. Iført mørke briller og svarte klær åpnet han seansen med en gitaravdeling og den over 10 år gamle låten «Ghost Story». En myk åpning, men allerede i den tredje låten, «Leaving It Up To You», kom kveldens første høydepunkt. Overbevisende intenst og innbitt vrengte han sin stemme i samsvar med tekst og musikk.
Men det skulle bli mer. John Cale flyttet over til pianoet, og han er bedre som pianist enn som gitarist. Hans to hender hamret ut varierte, stemningsfulle og kraftfulle akkorder som om de var et helt band. Og da han med skjærende grimaser og manisk, desperat sang «falt sammen» over tordnede akkorder på «Guts», var det ikke spill for galleriet, men en nådeløs utlevering av indre følelser.
Midtveis
Enda var vi bare midtveis i programmet. En gitar- og en pianoavdeling til gjensto. Men da han igjen flyttet over til gitaren, var det en ren parademarsj hjem. Publikum gjenkjente låtene, gamle som nye, nikket og klappet ivrig bifallende til Cales personlige framføring.
Parademarsjen ble til en jubelmarsj under den siste pianoavdelingen. «Dead or Alive» vek plassen for en svært omarbeidet og god versjon av Velvet Underground-klassikeren «Waiting For The Man». Og prikken over i’en ble satt med en truende «Heartbreak Hotel» som oste dvelende uhyggestemning.
Det måtte bli mer! Et kokende publikumshav fikk fram John Cale først en gang. Og så en gang til. Men etter den fryktinngytende «Fear Is A Man’s Best Friend» og den rolige «I Keep A Close Watch» var det jevnt slutt. Selv eventyr har som kjent sin slutt.
Kjapp og ordknapp
Da Dagbladet etterpå snakket med John Cale i garderoben, var han synlig sliten, men ikke uvillig til å snakke. Det vil si, hans svar kom uhyre kjapt og ordknapt og som en konklusjon. Forsøk på å forfølge en tankegang var nærmest umulig. At han i tillegg fremdeles har en tjukk walisisk aksent, gjorde det ikke lettere.
– «Waiting For The Man» betyr ikke noe for meg lenger. Jeg spiller den for de nekrofile blant publikum, fortalte han i hvert fall. Samtidig som han bedyret at selv om New York har vært hans hjem i mange år, er han fortsatt waliser i sin sjel.
– Har aldri likt å bli kalt for «Yanks». Walisisk kultur er viktig for meg. Har planer om å lage en «walisisk» plate en gang i framtida.
Fakta og fantasi
– Dine tekster dreier seg gjerne om aktuelle tema. Følger du godt med i det som skjer rundt om i verden?
– Jeg følger med i alt som skjer. Men det viktigste er ikke å samle informasjon, men å gjøre fakta om til fantasi.
Ellers fortalte han at plateindustrien befant seg i en krise, og at han ikke trodde plater ville bli særlig viktige i framtida. Og da jeg helt til slutt fortalte at hans gamle Velvet Underground-kollega Nico under et Oslo-besøk hadde ytret ønske om å bruke John Cale som produsent igjen, lyste han litt opp.
– Fint. Jeg kan godt tenke meg å jobbe sammen med henne igjen.
Og da han ante en tvil i mine øyne, tilføyde han raskt:
– Jeg mener det! Jeg har alltid forsøkt å fortelle henne at hun må bli mer disiplinert, og at hun burde skaffe seg et band. Det Nico først og fremst trenger er ansvar!
Av Leif Gjerstad
(intervju opprinnelig publisert i Dagbladet i februar 1983)
Les også: John Cale – Ukas bursdagsbarn
Les også: Konserter jeg minnes
PS! Mens jeg jobbet i NRK, skrev jeg i 2001 en John Cale-biografi. Du kan se den her, men minner om at den ikke er oppdatert.
