Var Manchester-gutten John Cooper Clarke pønkpoet eller heller Englands svar på Dylan? Kanskje det riktige svaret er «begge»?
Med sitt store krøllete hår og kjære solbriller så han jo i unge dager veldig ut som en litt lengre og mer hengslete utgave av Bob Dylan. Dessuten skrev han lyrikk som det ble satt musikalsk komp til.
Men samtidig hadde han en tilnærmingsmåte som lå nærmere pønken og et uttrykk som gjerne tangerte de stemningene som rådet i pønken. Og selvsagt, da han spilte inn plater var det helst med folk som Martin Hannett, Pete Shelley og Bill Nelson i bandet.
Uansett fyller Salfords store sønn 75 år torsdag 25. januar. Og vi benytter anledningen til å hente fram en video fra BBC-programmet «Old Grey Whistle Test», der han framfører «I Don’t Want To Be Nice» fra sitt andre album «Disguise in Love» (1978)
Gratulerer med dagen, John!
Av Leif Gjerstad
PS! Jeg intervjuet John Cooper Clarke et sted i overgangen mellom 1970- og 1980-tallet. Men har dessverre ikke klart å finne intervjuet. Dukker det opp, så havner det her!
Se også video:
