Oslo: Først oppdaget John Hart at han hadde valgt feil hovedperson, så gikk det opp for ham at også morderen ble feil. Ikke rart det tok lang tid å bli ferdig med krimromanen «Syndenes forlatelse».
Da boka kom i USA i fjor vår, hadde det gått fem år siden forgjengeren «Brødrene fra Iron House». Det er like mange år som han brukte på sine fire første bøker, fra «Det siste barnet» til nevnte Iron House.
– Frustrerende. Og definitivt ikke tilsiktet, smiler forfatteren og forklarer:
– Det fløt så fint da jeg skrev de fire første at jeg innbilte meg at jeg hadde lært faget. Da jeg hadde ideen til en Monte Christo-inspirert historie var det derfor bare å sette i gang, men da jeg etter ett år hadde skrevet 300 sider innså jeg at det ikke var godt nok. Jeg kom ikke under huden på hovedkarakteren.
Ny hovedperson
Erkjennelsen sendte John Hart inn i en mindre depresjon, og først to år seinere var han klar for å gå på’n igjen. Med en ny hovedperson i fokus.
– Elisabeth Black hadde vært med hele veien, i en mer beskjeden rolle. Men jeg ble mer og mer nysgjerrig på den kvinnelige politibetjenten og til slutt innså jeg at det var hennes historie jeg måtte fortelle. Mens den tidligere protagonisten Adrian Wall måtte ta et par skritt til siden.
Med skiftet fra Adrian Wall til Elisabeth Black som hovedkarakter, måtte John Hart for første gang også ikle seg en kvinnelig fortellerstemme.
– Til å begynne med skremte det meg. Tråkker du feil og skaper noe lite troverdig, mister du raskt leserens tillit. Men uansett om du er mann eller kvinne, hvit eller svart, er det noen kjerneelementer innerst i menneskesinnet som er det samme for alle. Jeg prøvde derfor å definere disse og holde meg til dem, da jeg bygget opp Elisabeth Black, forklarer Hart.
To historier
Og resultatet er altså blitt den storselgende kritikersuksessen «Syndenes forlatelse», hvor vi blir presentert for to tilsynelatende parallelle historier som vever seg inn i hverandre. Om politibetjent Black som redder ei ungjente som er holdt fanget i en kjeller av to svarte voldtektsmenn. De to mennene blir drept med så mange skudd at det likner mest på en henrettelse. Black blir suspendert fra stillingen, mens ropene om brutal rasistisk politivold tiltar.
Samtidig blir den tidligere politimannen (og Blacks gamle helt) Adrian Wall løslatt etter å ha sonet 13 år for å ha mishandlet og drept en kvinne han hadde et forhold til. «Alle» hater ham, men kan han muligens være uskyldig dømt? Wall er uansett preget av livet innenfor murene, men får raskt erfare at det ikke er så lett utenfor heller. Noen fra fortida jakter på ham, og når byen rystes av et nytt drap på en ung kvinne får han igjen kastet mistankens slør over seg.
Tar hurtigruta
Det er den ytre rammen i «Syndenes forlatelse» som denne uka har ført John Hart til Norge. Torsdag og fredag var han på Krimfestivalen i Oslo, lørdag venter Bergen før han tar Hurtigruten til Trondheim og et arrangement der mandag.
– Jeg har vært i Norge en gang før, da jeg var 15 år. Minnene er derfor litt uklare, så jeg gleder meg voldsomt til turen langs Norges kyst, sier den 51-årige forfatteren som bor på en gård i Virginia med kone og to døtre.
Oppveksten hadde han imidlertid i Salisbury i North Carolina, småbyen hvor også
handlingen i hans to første bøker utspant seg. Mens byen som gjelder i «Syndenes forlatelse» forblir navnløs gjennom bokas 555 sider.
– Da jeg brukte Salisbury var det fordi jeg trengte et sted jeg kjente og kunne beskrive godt, slik at jeg heller kunne bruke energien på å utvikle bokas karakterer. Men fordi jeg la handlingen til hjembyen min, var det mange som mente å gjenkjenne noen av bokas karakterer. Det hjalp ikke at jeg forsikret at alle i boka var fiktive. Den problemstillingen slipper jeg når jeg velger andre steder, spesielt hvis de er uten navn, smiler Hart. Men innrømmer likevel at han ser for seg Salisbury i sitt indre når han skriver.
Drapsmann frikjent
Litt større problemer hadde John Hart med drapsmannen i «Syndenes forlatelse». Han hadde blinket ut en av karakterene som den skyldige, men en konsulent frikjente den mistenkte og pekte ut en ny person som den skyldige.
– Jeg tenkte faktisk på vedkommende i starten, men slo det fra meg av ulike grunner. Men da min konsulent leste det, fikk jeg klar beskjed om at jeg hadde valgt feil morder. Og at den som burde være morder var den personen jeg opprinnelig hadde tenkt meg. Hadde jeg bare fulgt instinktet mitt så hadde det spart meg for noen ukers arbeid!
Politivold og fengsler
De to sentrale temaene i boka tar utgangspunkt i henholdsvis rasistisk politivold og nedbrytende fengselsliv. John Hart poengterer at han ikke ønsker å stå på en margarinkasse og rope ut et politisk budskap, å fortelle gode historier er hans ønske og ambisjon. Likefullt bekrefter han at politibetjent Blacks drap på de svarte voldtektsmennene er inspirert av de mange tilfellene av politivold rettet mot fargede som har opprørt USA de siste årene.
– Det er forferdelig, men det er også betenkelig hvordan alle konkluderer lenge før fakta er kjent. Det gjelder både de som forsvarer og de som fordømmer politiets handlinger. Det viser den polariseringen som preger dagens USA, og derfor ønsket jeg å bringe inn et element som gir anledning til å spørre «men vet du helt sikkert hva som virkelig skjedde?», forklarer Hart som før han ble forfatter jobbet noen år som forsvarsadvokat. Og som uten omsvøp fastslår at «fengsler skremmer meg».
– Ideelt sett skal de hjelpe de innsatte tilbake inn i samfunnet, men i praksis har livet i amerikanske fengsler motsatt effekt. De innsatte blir fratatt sin menneskelige identitet og blir bare et nummer i et stort system. Fengselet er brutalt og umenneskelig og det gjør noe med alle, ikke minst med de som er uskyldig dømt. Og de er det dessverre altfor mange av, kommenterer John Hart.
Familieforhold
I den forrige boka hans sto forholdet mellom to brødre sentralt, mens det i «Syndenes forlatelse» dreier seg både om far/datter og far/sønn.
– Alle mine bøker handler om familierelasjoner, vedgår Hart og forklarer at det har med gjenkjennelseseffekt og troverdighet å gjøre.
– Enten vi har hatt en god eller traumatisk oppvekst er familierelasjoner noe vi kjenner til og kan forholde oss til. Dessuten er det oppvekstårene som definerer hvem vi blir og hva vi får å bakse med. For en forfatter byr det på gode muligheter til å bygge kraftfulle karakterer med dybde. Det føles meningsfullt.
Og ifølge kritikere har hans person- og miljøskildringer vært så gode og troverdige at han i sitt hjemland er blitt omtalt som en moderne «southern writer».
– Jeg har aldri aspirert å bli en sørstatsstemme. Mine ambisjoner har begrenset seg til å fortelle gode historier med troverdige karakterer. Derfor har det varmet veldig når kritikere har trukket fram «litterær kvalitet» og slektskap til store sørstatsforfattere. Jeg blir ydmyk når jeg hører slikt.
Av Leif Gjerstad
