(intervju første gang publisert september 1997)
Oslo: Ved vårt forrige møte var Jokke blitt Joachim og «Nykter». Nå er han tilbake som Jokke igjen, og slår et slag for «Trygge Oslo».
– Jeg er veldig ambivalent til Oslo. Det fins deler av byen jeg hater, og andre jeg liker. Livet mitt lever jeg stort sett på Grünerløkka, og der har jeg det godt. Men at mange av mine tekster handler om Oslo, er ikke fordi jeg ønsker å være en Oslo-poet, men fordi det er her jeg har levd hele mitt liv, sier Joachim «Jokke» Nielsen over et frokostsmørbrød i Oslo sentrum.
Mens han på sitt forrige album «Nykter» framsto som soloartist, har han på sitt nye album «Trygge Oslo» alliert seg med bandet Tourettes. Der har han fått med seg sin gamle Valentiner-venn Petter Pogo på gitar, Jørgen Wang på bass og Ola Snortheim på trommer – samtidig som han igjen altså kaller seg Jokke.
– Jeg prøvde å begrave Jokke-navnet ved forrige korsvei. Men det nyttet ikke. I folks bevissthet er jeg Jokke. Punktum. Så jeg gadd ikke krangle om det lenger. Dessuten klinger Jokke med Tourettes mye bedre enn Joachim Nielsen med Tourettes. Men det er ålreit om du kaller meg Joachim, ber han pent.
Slankere utgave
Når han nå dukker opp med ny plate og nytt band, er det også i en litt slankere utgave enn tidligere.
– Jeg har endelig mistet valpefettet, foreslår Joachim som forklaring. Før han tilføyer at det kanskje også har litt med livsstil å gjøre.
– Når du drikker mye, blir du fort litt pløsete, og den siste tida har jeg jobbet så mye at det ikke er blitt særlig tid til festing. Jeg er faktisk blitt mye bedre organisert og produktiv nå, fordi jeg drikker mindre og er mer hjemme. Det er jo lettere å plukke ned gitaren og leke fram noen låter når du er hjemme og edru, enn når du er full på pub, konstaterer Joachim. Som etter et drøyt tiår som en av Norges fremste rølperockere er gått grundig lei alt skriveriet om «fulle Jokke».
– Det var en periode hvor alt som ble skrevet om meg handlet om fylla. Men selv om jeg har gjort mye rart og levd et rølpa liv, så trenger ikke alt å handle om meg bare fordi jeg skriver i førsteperson. Skulle jeg prøvd å leve opp til alt jeg har gjort i tekstene mine, hadde jeg vært død for lenge siden!
Trengte «Nykter»
Sammenliknet med de fem Jokke & Valentinerne-platene, ble «Nykter» en kommersiell nedtur. Men som person trengte han Joachim Nielsen-perioden.
– Det var en litt dyster plate, men samtidig kanskje min mest personlige noensinne. Og det var viktig for meg. En annen positiv effekt av «Nykter»-plata, var at det ble mindre skriving om drikkinga mi. Da fokuserte alle i stedet på at jeg var nykter, flirer Joachim fornøyd.
Selv om «Trygge Oslo» er mer utadvendt fengende enn «Nykter», byr den også på mange personlige snapshots. Slik som i «Klassefest», om jubileet han aldri gikk på, og den gripende «Bestevenner».
– Når det gjelder den første, fikk jeg en invitasjon til en klassefest fem år etter at jeg gikk ut av ungdomsskolen. Men fem år er så kort tid at jeg gadd aldri å gå. Dessuten herjet Unge Høyre-bølgen som verst da jeg gikk på ungdomsskolen, slik at jeg – som ung pønkespire – meldte meg ut.
– Og «Bestevenner»?
– Klart det er mye meg i den. Men det er også to historier flettet inn i hverandre. Jeg har minst fire gamle venner som passer i rollen i «Bestevenner», bedyrer Joachim om sin sang om to kamerater som går gjennom fasene fra uskyldig ungdomsfyll til en nedkjørt eksistens på skråplanet. Hvor den ene sklir lenger og lenger ut, mens den andre karrer seg opp på noenlunde fast grunn igjen.
«Bestillingsverk»
Flirende innrømmer han at førstesingelen «Positiv kjærlighetssang» opprinnelig ble til som et kommerst bestillingsverk fra plateselskapet.
– «Nykter» manglet sanger med hitpotensial, og selskapet la ikke skjul på at de ønsket en «positiv hit». Derfor skrev jeg en, mest på kødd. Men så ble den så bra at den havnet på «Trygge Oslo», ler Joachim som aldri har tatt seg selv så høytidelig at han ikke har kunnet fleipe om penger som motivasjon.
Ikke helt uten grunn ble Valentinernes samleplate hetende «Spenn».
– De som hevder at penga ikke betyr noe, er enten løgnere eller stinne av gryn. For hvis du er musiker og ikke tjener penger, hva lever du da av? Jeg har levd av musikken i et tiår nå, og vært så blakk så ofte at jeg vet det ikke er noe gøy i det hele tatt. Det er bare dritkjipt, slår Joachim Nielsen fast.
Av Leif Gjerstad
(intervju første gang publisert i NTB 26.09.1997)
Les også: Da Leffe og Jokke ble gode buddies
Les også: Rølperockere for tredje gang (arkivintervju fra 1990)
Les også: Frelst på Jokke? (arkiviintervju fra1991)17
