Da Jonathan Wilson flyttet fra Laurel Canyon til Echo Park litt lenger sør i Los Angeles, beveget han seg også fra 1970- til 80-tallet. Det preger 43-åringens nye album «Rare Birds», og kanskje vil det også prege konserten på Parkteatret i Oslo neste måned.
Jonathan Wilson er en av disse musikerne som nyter stor respekt og har stor innflytelse, men som for de store masser fortsatt er et nokså ubeskrevet blad. Og det enda han har gitt ut to utmerkede album på 2010-tallet, der listen over medvirkende teller gamle storheter som David Crosby, Graham Nash, Jackson Browne samt Heartbreakers-gutta Benmont Tench og Mike Campbell.
Som det ikke er nok, har han i tillegg produsert artister som Father John Misty, Conor Oberst (Bright Eyes), Bonnie «Prince» Billy og selveste Roy Harper. Mens han det siste året har turnert fast som gitarist og bandleder i bandet til Roger Waters.
80 minutter med masse krumspring
Alt dette tegner et bilde av en fyr med sans for gamle hippieverdier og harmonisk softrock og alt dette kom klart og tydelig fram på hans to soloalbum «Gentle Spirit» (2011) og «Fanfare» (2013).. Men i tillegg til dette kan han også omfavne velprodusert rock av det litt mer storslåtte slaget, og denne delen blir mer synlig på hans nye album «Rare Birds». Han er fortsatt like leken som tidligere og kvier seg ikke for å legge ut på lange avstikkere fra den musikalske hovedveien, men på godt og vondt utvider han den musikalske paletten og tidsspennet som han bruker som base. Og med 14 låter på totalt 80 minutter får han nok plass å boltre seg på, og gjør det med så varierte og så masse overraskende krumspring at det selv etter mange gjennomspillinger fortsatt er nytt å oppdage.
Mellomspill i New York
Til tross for at de færreste av oss hadde hørt navnet Jonathan Wilson før han slapp «Gentle Spirit» (eller kanskje like gjerne etterfølgeren «Fanfare»), er Wilson på ingen måte noen nykommer.
Allerede som 16-åring flyttet han hjemmefra for å dyrke musikken, og som medlem av North Carolina-bandet Muscadine albumdebuterte han så tidlig som i 1998. Det var for øvrig på gamle Blondie-manager Chris Steins selskap Sire Records, uten at det hjalp noe særlig. Tre album seinere hadde lite skjedd, og da de i tillegg gikk på en økonomisk smell var det over og ut for Muscadine.
Men samtidig representerte det på en måte startskuddet på Jonathan Wilsons solokarriere. I hvert fall tok han pikkpakket sitt og flyttet til New York, der han ble bassist i et bluegrassband. Ifølge ham selv mest fordi det meste på den tida dreide seg om Strokes-ish musikk, og det var ikke helt hans greie.
Han likte bedre å leke seg i studio, og for å finansiere livet her bygget han replica-utgaver av gamle gitarer som han solgte med god fortjeneste.
Til Laurel Canyon
New York ble likevel bare et mellomstopp. Noen år tidligere hadde han bodd en kortere periode i Los Angeles, og nå følte han at det var på tide å flytte vestover igjen. Og denne gangen ble det til rockens mytiske Laurel Canyon, hvor han leide en liten og nokså isolert bungalow med Rick Rubin som nærmeste nabo.
Mens Rubin jobbet i sitt studio, bygget Wilson et lite studio i bungalowen han leide. Og det var her «Gentle Spirit» ble til, en plate som fikk meget god mottakelse og tildelt æren for å «gjenopplive det gamle Laurel Canyon-soundet». Men det ble også den eneste plata Wilson produserte der. Stedet han leide lå så pass isolert til at han sammen med venner som Black Crowes-vokalist Chris Robinson og andre begynte å jamme utendørs i hagen. I nokså beskjeden skala til å begynne med, men jamminga ble så populær at det med tiden vokste seg så stort og kult at Rolling Stone nevnte det i sine spalter. Det likte eieren av huset så dårlig at Wilson ble kastet ut.
Bindeledd
Dermed havnet han i et hus som musikerkompis Conor Oberst eier, i Echo Park. Mens Oberst har nøyd seg med gjestehuset, har Wilson fått hovedhuset der han har innredet studioet som de siste årene ikke bare har gitt ham status som en av de hotte produsenter, men som også har satt sitt klare preg på amerikansk rock.
Og ikke minst, der han både gjennom egne plater og som produsent for andre har etablert seg som en naturlig forbindelseslinje mellom vestkystens 70-tallsrock og dagens generasjon singer/songwriters. En posisjon han fortsatt holder, selv om «Rare Birds» viser at Jonathan Wilsons reise og utforskertrang ikke stopper i 70-åras Laurel Canyon. Det skal bli spennende å følge ham på ferden videre!
Av Leif Gjerstad
Se video:
