Da Judy Collins og Jonas Fjeld før jul gikk til topps på Billboards bluegrassliste med sitt album «Winter Stories», økte også billettsalget til duoens konserter i Norge. I dag innledes den ukelange turneen i Skien.
Jonas Fjeld vet vi alt om. Det burde vi i grunn også gjøre om Judy Collins, så lenge som hun har vært med. Og der naturlige stikkord kan være Bob Dylan, Roger McGuinn, Leonard Cohen, Joni Mitchell og Stephen Stills, bare sånn for å plassere henne litt i en musikkhistorisk kontekst.
Greenwich Village
For selv om 80-åringen med den klare stemmen har fått en ny vår med samarbeidsplata «Winter Stories» er det tross alt New Yorks folk- og singer/songwriter-miljø på 1960-tallet vi framfor alt forbinder Judy Collins med. Det var jo til Greenwich Village hun dro fra Denver, da hun inspirert av Woody Guthrie og Pete Seeger hadde byttet ut klassisk piano med kassegitar og et vise/folk-repertoar.
Og det var i 1961 hun første gang presenterte seg som plateartist, med albumet «A Maid of Constant Sorrow». En plate som baserte seg på gamle tradisjonelle folkesanger og gled tidsriktig inn i protestbevegelsen med sine sanger med sosial brodd.
Plata ga henne et navn i New Yorks motkulturelle folkmiljø, og blant dem som lot seg begeistre finner vi hennes to år yngre kollega og venn, Bob Dylan. Han var også til stede på konserten som skulle markere utgivelsen av Collins plate, og da Dylan året etter selv skulle gi ut sin første LP, var konseptet ikke helt ulikt det Judy Collins presenterte på sin debut.
Mer kontemporær
Som så mange andre av sine samtidige følte Collins likevel snart behov for å bevege seg mer vekk fra det tradisjonelle og bli mer kontemporær. Både ved å skrive selv, og ikke minst ved å vende blikket mer i retning unge og litt ukjente låtskrivere og tolke deres sanger.
Utviklingen ble først synlig på hennes tredje album «Judy Collins #3». Det kom i 1963 og inneholdt blant annet to Dylan-sanger, mens Roger McGuinn inngikk i det lille bandet som kompet henne på platas 13 kutt. Den siste låten på denne plata var for øvrig Pete Seegers «Turn! Turn! Turn!», som McGuinn bare et par år seinere skulle spille inn påny, sammen med The Byrds i deres sjangerskapende folkrockdrakt.
Leonard Cohen og Joni Mitchell
Da The Byrds slo igjennom med «Mr. Tambourine Man», var Judy Collins allerede etablert som en av folkebevegelsens store stjerner. Hun spilte dessuten inn «Mr. Tambourine Man» omtrent samtidig med The Byrds, men viktigere var at hun på denne tida ga en stemme til unge låtskrivere som Randy Newman, Leonard Cohen og Joni Mitchell.
Det var da også Collins som først spilte inn Cohens «Suzanne» høsten 1966, og det var hun som i 1967 pushet den kanadiske poeten til å synge selv, etter at han lenge hadde nektet fordi han mente at hans stemme ikke holdt mål. I takknemlighet for at Collins hjalp ham i gang tilbød han også Judy Collins sine sanger «Sisters of Mercy», «Bird on a Wire» og «Hey, That’s No Way to Say Goodbye», som slik havnet på plate med Collins før Cohen like etter selv festet dem til rillene.
Kjæreste med Stills
Tilsvarende var det Judy Collins som i 1968 ga låtskriveren Joni Mitchell hennes aller første hit med «Both Sides Now», året før Mitchell selv spilte den inn. Det var også i 1968 at Judy Collins spilte inn albumet «Who Knows Where The Time Goes», med tittelkuttet skrevet av Sandy Denny, i det da fortsatt nokså ukjente britiske folkrockbandet Fairport Convention.
På denne plata backes Collins av et lag kremmusikere, hvorav Stephen Stills ble den viktigste for Judy Collins. I hvert fall på det private plan. De to ble nemlig raskt et kjærestepar, og da Buffalo Springfields tidligere sjef året etter debuterte med sitt nye band, Crosby, Stills & Nash, åpnet albumet like gjerne med en låt om Collins søte, blå øyne. Eller for å si det med Stephen Stills egne ord: «Suite: Judy Blue Eyes».
Vellykket gjensyn
Forholdet mellom Collins og Stills varte ikke lenge, men de beholdt i det minste et vennskapelig forhold som nesten 50 år og rundt 30 Collins-album seinere resulterte i samarbeidsprosjektet «Everybody Knows». Dette er også Collins siste album før «Winter Stories», som hun i fjor spilte inn sammen med Jonas Fjeld og hans amerikanske bluegrassvenner i Chatham County Line.
Selv om dette samarbeidet nok kom veldig overraskende på de fleste, kan forklaringen også her spores tilbake til 1960-tallets folkmiljø i Greenwich Village. For en av Collins venner fra denne tida var Eric Andersen, som også er representert med en låt på hennes «Fifth Album» i 1965. Gjennom Andersen og trioen Danko/Fjeld/Andersen ble hun kjent med nordmannens musikk, og blant sangene hun åpenbart merket seg var Fjelds «Angels in the Snow» (dvs «Engler i sneen») på trioens debutalbum i 1991.
Samarbeid med Fjeld
Fjeld/Paus-låten fikk 22 år etter nytt liv da Judy Collins spilte den inn til et julealbum. Noe som igjen førte fram til det kritikerroste samarbeidet i fjor mellom Fjeld, Collins og Chatham County Line på albumet «Winter Stories».
– Jeg visste det var en god idé, men ikke at den var så god, uttalte Collins om samarbeidet til NTB, mens mange lot seg imponere over 80-åringens bemerkelsesverdig klare og vitale stemme.
En av låtene på Collins & Fjeld-plata er nært sagt selvfølgelig «Angels in the Snow», med første vers framført av Fjeld på norsk. Den vil garantert også stå på repertoaret da duoen og Chatham County Line starter sin ukelange Norges-turné i Skien i kveld. Deretter står Modum (06.02), Oslo (08.02, to konserter) og Ullensaker (09.02) for tur, før sluttstrek settes med fire konserter i Drammen (11.02 og 12.02).
Av Leif Gjerstad
PS! Etter Drammen-konsertene vender Judy Collins tilbake til USA, men allerede i april er hun tilbake for ytterligere en ukes turné sammen med Jonas Fjeld.
