Den første uka etter påske er det framfor alt en plate som har mottatt unison hyllest fra anmeldere i inn- og utland: Kacey Musgraves «Golden Hour». At den fortjener all den ros den er blitt til del er sikkert. Men varsler 29-åringens suksess også en ny æra for Nashville-country?
Amerikansk country har bestandig vært preget av å stå litt i spagat. Den har vært usedvanlig opptatt av å dyrke og hylle gamle tradisjoner, samtidig som musikkindustrien i Nashville også har vært veldig trendbevisst.
Det har manifistert seg ved at alle de store og viktige plateselskapene og radiostasjonene har marsjert i takt. Det har gjerne vært én stilretning som på et gitt tidspunkt har fått total dominans. Med dollar i blikket har industrien dyrket fram en konform og strømlinjeformet musikk som har fortrengt alt annet som opererer litt utenfor normen.
Men det finnes alltid noen i opposisjon i den andre enden av lokalet. Noen som har avvikende oppfatninger og fyller et tomrom med sin «rebelske musik» (som selvsagt ikke trenger å være rebelsk på noen annen måte enn at de utgjør et alternativ til det etablerte). Og gang på gang har historien vist hvordan disse subsjangerne spiser seg inn på det superkommersielle markedet etter hvert som folk er blitt lei av å bli overforet med det samme om og om igjen. Ikke sjelden er resultatet blitt at det nye, rebelske snart blir det dominante mainstream som «alle» skal satse på. Slik at det igjen oppstår et tomrom som en ny generasjon rebeller fyller.
Bro-country
På 2010-tallet er bro-country en slik subsjanger som har spist seg inn i mainstream. For noen sett på som et fornyende og forfriskende pust, for andre mest som et irritasjonsmoment. Artister som Luke Bryan, Florida Georgia Line og Jake Owen har trukket inn hiphop-elementer i sin countryvariant, samtidig som de flørter med electronica. Resultatet er blitt en mer feststemt og partypreget country som ikke har tid til den tradisjonelle historiefortellinga så mye av countryen er blitt bygget på.
De fleste synes derfor å mene at bro-countryen er langt mindre reflektert og ettertenksom i sitt uttrykk en «ekte country» bør være. Men mange er enda mye krassere i sin karakteristikk av den nye subsjangeren. Det pekes på at den har fått et verbalt machopreg, der tekster preges av fredagsfyll og sjekking med liten plass for kvinner som annet enn kjønnsobjekter.
Og unge damer
Omtrent samtidig som bro-countryen har vokst i omfang, har vi også sett konturene av en helt annen bølge vokse fram i Nashville. En ny generasjon kvinnelige countryartister er i ferd med å tegne om kartet. Kvinner med en ny selvbevissthet som tillater dem å bruke countryens tradisjonelle plattform til å stille helt andre spørsmål enn Nashville har vært vant med.
Brandy Clark og Margo Price er to aktuelle navn som med fordel kan nevnes I denne sammenheng. Mye tyder likevel på at det er Kacey Musgraves som i år framover vil lyse sterkest som den nye store på stjernehimmelen.
Sterk debut
Det er bare fem år siden Kacey Musgraves offisielle albumdebut med «Same Trailer, Different Park», en plate med en tittel som (tilsiktet eller utilsiktet?) traff godt. Stilmessig holdt Texas-jenta seg så pass innenfor normen at hun ikke ble kastet ut fra countryens hovedstad. Men grepene hun tok og temaene hun omhandlet i tekstene bød på en innfallsvinkel som utfordret Nashville.
Nå kan det riktignok innvendes at det i 2018 ikke burde være så spesielt eller progressivt å likestille heteroseksuelle og homser. Men i store deler av countryens viktigste nedslagsfelt er temaet fortsatt kontroversielt, og noe du helst bør unngå skal du nå ut i de store kanalene. Når Musgraves i tillegg likestiller seg med gutta, skriver en LSD-inspirert hyllest til sin mor og uttrykker stor sans for marihuana, inntar hun en holdning i klar opposisjon til countryens «god-fearing standards».
Gylne kjærlighetssanger
På sitt tredje album «Golden Hours» (hun er oppvokst i Golden, Texas) bruker Kacey Musgraves friheten hun tilkjempet seg på briljante «Pageant Material» til å bredde uttrykket ytterligere. Purister vil sikkert kunne irritere seg over at hun siden debuten har beveget seg vekk fra den rene countryen og i stedet nærmer seg vestkysten og et mer popete landskap. Uten sammenlikning for øvrig ikke helt ulikt det Taylor Swift har gjort, men til tross for at det skiller bare ett år mellom Musgraves (29) og Swift (28), har førstnevnte et langt mer modent uttrykk enn den mer markedsstyrte megastjernen.
Samtidig som Musgraves vandrer litt lenger inn i det popete countrylandskapet, har hun senket skuldrene noe på «Golden Hours». I intervjuer har hun fortalt om sin nye lykke med sin musikerektemann Ruston Kelly (paret giftet seg i fjor), som en forklaring på at det nye albumet er lysere og mer harmonisk enn de tidligere. Men selv om hun hyller kjærligheten, ville hun ikke vært Kacey Musgraves hvis hun ikke samtidig pekte på den bakenforliggende uroen og alle farer som alltid truer med å forstyrre harmonien. Kjærlighet på godt og vondt.
Sikker meloditeft
Det som likevel imponerer aller mest med «Golden Hours» er den melodiøse teften og kraften hun oppviser. Innpakningen er av det sofistiskerte gromlydslaget, som lar melodiene skinne som perler, der de triller fram i sine ulike og mangefargete valører.
Låtstrukturen, banjoene i bakgrunnen og partier med litt sveipende slidegitarer ivaretar røttene hennes i countryen, mens hun nærmest sømløst forflytter seg mellom feststemt disco, vestkystinspirert vellydspop, varme pianoballader og sommerlette serenader. De 13 sangene som utgjør de 46 minuttene på «Golden Hour» forfører med magnetisk tiltrekningskraft, og varsler om at den modne countrypopen har fått en ny førstedame.
Kandidat til årets plate
I tidligere intervjuer har Kacey Musgraves uttalt at ønsket hennes er at folk som egentlig ikke liker country skal få en øyeåpner ved møtet med hennes musikk og ta den til hjertet. For en kritisk kyniker kan utsagnet kanskje tolkes som at Kacey Musgraves gjerne vanner ut musikken sin for å nå ut til flere.
Jeg nøyer meg med å si meg enig med henne, ved å anbefale «Golden Hour». Det er antakelig en av de aller fineste platene du kan få høre i 2018.
Av Leif Gjerstad
Les også: Etter tolv år setter Nashville endelig pris på Margo Price
Les også: Seks album du må høre i løpet av sommeren 2016
Se også video:
Kacey Musgraves «Butterflies» (fra albumet «Golden Hour», 2018)
Kacey Musgraves «Biscuits» (fra albumet «Pageant Material», 2015)
Kacey Musgraves «Follow Your Arrow» (fra albumet «Same Trailer, Different Park», 2013)
