(intervju opprinnelig publisert juli 1985)
Oslo: Oppover både singel- og LP-listene i USA, på Zting for noen uker siden og av mange omtalt som «årets store funn» i engelsk rock. Gruppa vi snakker om er Katrina And The Waves, som nylig spilte i Oslo for et fåtallig, men svært så entusiastisk publikum.
– Joda, det har løsnet for alvor nå, sier 24-årige Katrina, amerikanskfødt, men i mange år bosatt i England. – Men vi er ikke en «over-natta-suksess». Bandet har holdt sammen i fire år med samme besetning, så vi har både rutine og materiale nok. Og det kan være godt hvis plata virkelig skulle ta av.
Og plata som hun snakker om er altså LPen «Katrina And The Waves», som i sin tradisjonelt støpte rockeform virkelig imponerer med både gode melodier og en sprudlende energi. LPen er bandets første utgivelse på det amerikanske og europeiske marked, men er likevel faktisk en slags «Best of»-samling. Katrina and the Waves har nemlig gitt ut to LPer i Canada, og den nye LPen er nyinnspillinger av låter fra disse kanadiske utgivelsene.
Melodiøs gitar-rock
– Tidlig i 80-åra var det tøft for gitar-baserte band som oss å overleve i synth-fikserte England. Vi fikk derfor mange velmente råd om å legge om image og bli litt mer trendy. Men vi var sta og sto på vårt. Heldigvis! For nå opplever den mer «normale» gitarrocken med gode melodier en fornyet interesse, hevder Katrina Leskanich.
– Hva som er grunnen til dette? Trommeslager Alex Cooper tenker seg om før han svarer: – Jeg tror at grupper av vår type representerer noe nytt og ukjent for dagens tenåringer, mens den eldre generasjonen som aldri ble helt fortrolig med synth-popen er glade for at de har fått «sin» musikk tilbake igjen. Men for Guds skyld, det er ikke snakk om nostalgi! Det det er snakk om er ganske enkelt musikk som får adrenalinet til å flyte. Musikk som er enkel og ukomplisert direkte. Musikk som vi kan spille både i studio og på scene. Musikk som vi og forhåpentligvis også andre liker best av alt, enes Katrina Leskanich og Alex Cooper om.
Av Leif Gjerstad
(intervju opprinnelig publisert i flere aviser i juli 1985. Denne versjonen er hentet fra Adresseavisen)
Se video:
