Blant de som var med på Nobelkonserten i Oslo sist søndag var Sting. Det nevner jeg kun for å skape en noe søkt overgang til Kevin Coyne.
Og den søkte overgangen heter Andy Summers, som før han ble popstjerne med Sting i The Police en kort periode spilte i bandet til antistjernen Kevin Coyne. Der medvirket han også på britens fjerde album «Matching Head & Feet» i 1975.
Kultstatus ble Coyne sikret nesten allerede før platedebuten i 1972, ved at BBC-radiolegenden John Peel trykket Coyne til sitt bryst og ga ut albumet «Case History» på sitt eget plateselskap Dandelion Records. Men Peel klarte seg bedre på radio enn som plateselskapssjef, for kort tid etter gikk selskapet konkurs og Coynes plate forsvant i dragsuget.
Den hadde likevel skapt nok bølger til at han ble plukket opp av Virgin Records, som i 1973 ga ut andrealbumet «Marjory Razorblade». Og med den plata fikk Coyne sitt store gjennombrudd (dersom man kan kalle det for en plate som aldri solgte særlig). Et herlig upolert album som uten å være i nærheten av pønk likevel hadde noe av den rå estetikken som pønken snart skulle omfavne. Dessuten sang Coyne gjerne sosialrealistiske tekster med utgangspunkt i den grå hverdagen mange i britenes depressive 70-tall følte på kroppen. Og når albumet i tillegg hadde en vakkert gripende singel, «Marlene», som aldri ble en hit, lå det i kortene at hans status som den store kulthelten og antistjernen økte ytterligere.
Flyttet til Tyskland
«Marjory Razorblade» innledet en hektisk periode for Kevin Coyne, med plater som kom som perler på en snor. Ikke alle like gode, men likevel med nok substans til at han holdt på sine fans, uten at nedslagsfeltet nødvendigvis ble så mye større.
Selv fikk Coyne med årene trøbbel med alkohol, men klarte å fri seg fra dens grep og flyttet på midten av 1980-tallet til Nürnberg for «å starte på nytt». Og med base i den tyske byen fortsatte Coyne å gi ut en rekke plater og noen bøker, helt fram til han døde i desember 2004, av en lungerelatert sykdom, 70 år gammel.
Av Leif Gjerstad
Les også: Kultstjernen som ikke vil bli stjerne (arkivintervju fra 1981)
