Drammen: – Vår holdning er den samme nå som da vi startet i 1973. Men musikalsk er vi blitt ti år bedre, utbasunerte Paul Stanley fra Kiss under en samtale vi hadde med ham og Gene Simmons i garderoben, et par timer før deres konsert mandag i Drammenshallen skulle begynne.
Men dessverre, etter å ha overvært denne konserten, og sammenliknet den med konserten samme sted i 1980, må jeg innrømme at jeg ikke helt klarte å øyne den store forskjellen. I hvert fall ikke musikalsk. Lydmuren var den samme overveldende bastante, melodiene stort sett like monotone og unyanserte og spillet like klisjé-preget og overlesset av effektmakeri for galleriet.
Visuelt har det derimot skjedd en forandring. Mens konserten forrige gang var totalt dominert av bomber, ildsøyler, fargesprakende fyrverkeri og fritt sve vende (!) musikere, var mandagens konsert visuelt langt mer nøktern, for ikke å si kjedelig. Og i tråd med dette: siden sist har Kiss som kjent også sluttet å bruke ansiktsmaling.
Lei all sminkingen
– Etter så mange år med to timers sminking før hver show, ble vi til slutt lei det, forklarer Gene Simmons om årsaken til fjerningen av Kiss’ viktigste image. Til å begynne med reagerte fansen visstnok noe forvirret, men de ble snart vant med det nye Kiss.
– Og som et resultat av dette, virker det som om våre tilhengere i dag er litt mer opptatt av musikken, fortsetter Simmons. Dette til tross, de tillater fremdeles ikke fotografer å ta bilde av Kiss utenfor scenen. I det hele tatt, både Stanley og Simmons gir uttrykk for et sterkt ønske om å skille privatliv fra arbeid.
Ingen dype meninger
Sine politiske synspunkter vil de ikke ut med, under henvisning til deres store påvirkningskraft som ungdomsidoler. Og så mye vet de ikke om politikk at de vil ta ansvar for hva andre skal stemme, hevder de og understreker samtidig at de ikke prøver å imponere noen ved å skrive intelligente, dype ting. Alt de gjør er rett fram.
– Derfor er det også sprøtt med alle de som finner et eller annet merkelig budskap i våre tekster. Vårt eneste budskap måtte være at man skal sørge for å ha det gøy, sier Simmons og formelig fnyser over antydningene om at heavy metal romantiserer vold og legaliserer kvinneforakt. Men konfrontert med teksten til en av sine egne låter «Bum Bitch Burn», forandrer han taktikk.
– Klart jeg er mannssjåvinist! Jeg liker sex, og jeg vil ha kvinner til å gjøre nøyaktig det som jeg sier. Og det mener jeg! Sier han, men smiler samtidig bevisst litt kryptisk slik at ingen skal føle seg helt sikker på hva han egentlig mener. Noe mer om dette temaet vil han ikke si. Heller ikke hva Kiss tjener på musikken og alle andre Kiss-varer har de særlig lyst å snakke om.
Penger uinteressant
– Vi bryr oss svært lite om penger, og det vil derfor være galt å rette for mye oppmerksomhet mot dette aspektet. Selv følgelig har pengene gitt oss økonomisk frihet, men ingen av oss har lagt om livsstilen radikalt av den grunn. Vi bor fremdeles i New York, vi går fremdeles helst i jeans og vi har fremdeles ikke bil!
Utviklingen innenfor musikkbransjen med stadig større vekt på visuell image betrakter de to ikke helt uventet som positivt.
– Det gir alle grupper større sjanser til å eksponere seg. Og fremdeles er det jo slik at en god video ikke er nok til å skape et marked for en dårlig gruppe, mener Stanley, som verken frykter konkurransen fra videoartister eller nye, fremadstormende heavy metal-grupper.
– Det er smigrende at andre prøver å kopiere oss, men Kiss vil alltid forbli det beste Kiss-bandet. Det eneste vi har å frykte er derfor oss selv. Hvis vi ikke skulle klare å bevare den musikalske vitaliteten…
Og hva er oppskrifter» for ikke å miste vitaliteten?
– At vi beholder kontakten med grunnplanet, med vår bakgrunn, med våre fans. Så lenge vi klarer det vil Kiss fortsette. Så lenge vi klarer det vil Kiss forbli størst.
Av Leif Gjerstad
(Intervjuet ble første gang publisert i flere aviser i oktober 1984. Denne versjonen er hentet fra Bergens Tidende 26. oktober 1984)
