Suksessen med de to første albumene kom overaskende på Leonard Cohen. Han var ikke sikker på at det var artist han egentlig ville være og turnélivet kunne han styre seg for. Det farget tredjealbumet «Songs of Love and Hate» som kom ut 19. mars 1971.
Det var poet han var, og noe stort ønske om å stå på en scene hadde han ikke. Tanken skremte ham. Det holdt lenge at Judy Collins likte og ville spille inn hans komposisjon «Suzanne». Og dermed holdt drømmen om muligens å kunne etablere seg som låtskriver i live.
Men Judy Collins hadde hørt Leonard Cohen synge, og mente mange flere burde få mulighet til å høre denne dype tenoren synge sine egne sanger. Hun nærmest dyttet ham inn på en liten scene i New York, og resten er historie. Bare et par år etter kunne forfatteren med to romaner og en diktsamling på sin cv plusse på med to LPer. Som i tillegg ble umåtelig populære.
«Songs of Leonard Cohen» og «Songs from a Room» etablerte kjapt kanadieren som en av 1960-tallets fremste singer/songwriters med en poetisk varme omgitt av et melankolsk mørke som ga ham en klar identitet. Med framgangen fulgte turnélivet, som i startfasen både var skremmende og fascinerende. Det ble også så pass mye at han flere ganger ga uttrykk for en lengsel tilbake til det mer ukompliserte livet på Hydra, sammen med Marianne Ihlen og andre skribenter/bohemer.
Store forventninger
Problemet er bare at det ikke er så lett å skru klokka tilbake. Som framgangsrik artist ble det forventet at han turnerte og derimellom ga ut plater. Men da tida for tredjealbumet nærmet seg manglet han både overskudd og nytt materiale.
«Jeg slet med en dyp, paralyserende angst» har Cohen uttalt om sin egen sinnstilstand før innspillingen av «Songs of Love and Hate». Mens andre kilder har meldt om at turneen som foregikk innspillingen var av det litt kaotiske slaget med mye alkohol og dop, og der både pot, speed og LSD sto på menyen.
Litt beroligende var det nok likevel at Bob Johnston skulle produsere den nye plata. Johnston hadde jo ikke bare produsert den forrige, han hadde jo også produsert blant andre Bob Dylan, Johnny Cash og Simon & Garfunkel. Dessuten hadde han vært med på Cohens siste turné som musiker, og dermed vært tilstede da de (for å unngå trafikkaoset) ankom scenen i Aix-en-Provence i Frankrike på hesteryggen og få dager etter spilte for kun 50 personer på den psykiatriske klinikken Henderson Hospital utenfor London. Og selvsagt, da Cohen avsluttet turneen med å varme opp for Jimi Hendrix på Isle of Wight-festivalen 30. august 1970.
Hvilken av disse tre konsertene Cohen selv var mest tilfreds med? Den på Henderson Hospital. Der følte han seg som hjemme blant likesinnede, hevdet han i etterkant.
Til Nashville
Han vendte likevel ikke tilbake til Henderson etter turnéslutt, men dro i stedet rett videre over dammen. Og etter et par ukers fri med forberedelser på egen hånd gikk ferden videre til Nashville, der Johnston og Cohens turnémusikere Charlie Daniels og Ron Cornelius ventet på ham i Columbia Studio A.
Siden de kom nesten rett fra turné sammen, var de samspilt fra første start. I den forstand gikk prosessen veldig greit og da de 26. september forlot studio etter fem dager lå mesteparten ferdig. Men ikke alt. Cohen måtte en ny runde i studio i London litt seinere samme høst, før han anså seg helt klar.
Om selve innspillingen gikk greit, har Cohen beskrevet atmosfæren rundt om som vesentlig mørkere. Dels var det noe nytt materiale som ikke ble ferdig tidsnok, slik at Cohen måtte grave blant litt eldre saker han hadde liggende. Og dels reflekterte noen av de nye sangene at han følte at han befant seg i en slags oppløsningstilstand. «Alt rundt meg falt fra hverandre. Min ånd, mine intensjoner, min vilje. Resultatet måtte bli en lang og dyp depresjon», sa Cohen i et intervju et par tiår seinere.
Mørkere
Det kan muligens forklare hvorfor så mange opplevde «Songs of Love and Hate» som så mye mørkere enn forgjengerne. Men samtidig inneholder albumet juveler som «Joan of Arc» og «Avalanche» som ble med Cohen på ferden videre, mens det også var her vi første gang fikk høre «Famous Blue Raincoat».
Sistnevnte var for øvrig Cohen ikke helt fornøyd med, og har heller trukket fram Jennifer Warnes versjon som den ultimate. Hun klarte å fange det han prøvde å formidle. Kanskje hjalp det Warnes at hun også var med på turneen sommeren 1970 som korist, og i sin beskrivelse av Cohen som bandleder og menneske var lyrisk i sin begeistring?
Da albumet ble gitt ut 19. mars 1971 var mottakelsen overveiende meget positiv. Det ble gjerne pekt på at tittelen «Songs of Love and Hate» på mange måter oppsummerer innholdet på en god måte. Men at det innenfor begrepene «love» og «hate» i tillegg bys på et vell av følelser. Fra det rent fysiske begjæret via det emosjonelle og spirituelle til ren forakt, alt framført på en måte som knytter sangeren til låtenes innerste mening.
Kanskje ikke så rart at Nick Cave ikke bare har omtalt «Songs of Love and Hate» som sin favorittplate med Cohen, han har også nevnt den som en av hans «ti største inspirasjoner».
Av Leif Gjerstad
Les også: Leonard Cohens store comeback (arkivintervju fra 1985)
Les også: Vår mann Cohen (arkivintervju fra 1988)
Les også: Vår mann også i framtida (arkivintervju fra 1992)
Les også: So long, Leonard
Flere plater som tåler tidas tann
