(Intervju første gang publisert november 1991)
Oslo: – Vi har så absolutt gått gradene. Den aller første spillejobben hadde vi på Nordraak Cafe og den andre som oppvarmer for Dumdum Boys. Og deretter ventet oppdrag for Waterboys, med konserter først i Norge og så foran 10.000 på Isstadion i Stockholm.
Mai Britt Kristoffersen, Anne Grete Lunner og Bitten Forsudd ler godt av Einmal Kommt Die Liebes raske marsj fra Nordraak til Isstadion. En marsj som er like original som musikken deres er, og som nesten tok dem til Eire.
– Mike Scott fra Waterboys ønsket oss med til gruppas konserter i Eire, men vi takket nei på grunn av våre den gang meget små barn hjemme.
Morsinstinktet ble sterkere enn reiselysten, bemerker de to mødrene Kristoffersen og Forsudd. Sistnevnte forøvrig underveis med nummer to.
Om morsinstinktet sto i veien for videre jobber med Waterboys, har det imidlertid ikke stoppet trioens musikalske utvikling. Og tre år etter at jentene med bakgrunn i den postpønk og gotisk-inspirerte gruppa Garden of Delight fant fram til Einmal Kommt Die Liebe, foreligger nå deres debutplate «Skjebnen er ugrei». Med piano, tuba og sang som bærende elementer!
– Vi stiller i åpen klasse, fastslår de tre og forteller samtidig at Einmal Kommt Die Liebe egentlig er kaféprosjektet som ble til band.
– Etter Garden of Delight gikk vi hver til vårt for en periode, før vi kom sammen for å spille gamle viser som kunne passe på kafeer. Dette førte snart til ideen om Einmal som band, og allerede i utgangspunktet søkte vi et akustisk uttrykk som ellers ikke kjente grenser. Vi har bakgrunn i rock, men også i klassisk og folk, samtidig som interessen for etnisk musikk er stor. Vi har et like naturlig forhold til «Love Me Tender» som til «Zorba», hevder Mai Britt og Anne Grete.
Stemningsmusikk
Navnet sitt har Einmal Kommt Die Liebe verken fra Elvis eller Theodorakis, men fra en sang med Zarah Leander. Og dette peker på inspirasjon også fra tysk/europeisk cabaret- og teatertradisjon a la Brecht/Weil?
– Eller kanskje enda heller Tom Waits? Som en akustisk trio uten særlig å gjemme oss bak må vi jobbe mye med dynamikk. Og i likhet med Waits jobber vi meget med å skape stemninger, forklarer trioen som valgte Jørn Christensen som produsent.
– Vi ønsket en som kom fra et annet ståsted enn oss, og som kunne komme med friske innspill. Det ble mye bryning og mange diskusjoner i studio, men det var vel verdt det, fastslår Bitten som i tittelkuttet «Skjebnen er ugrei» har tatt for seg det hun kaller «min skrekkvisjon av et ekteskap». Med et par som er grundig lei hverandre, og som uavhengig av hverandre bestemmer seg for å kvitte seg med den andre. Det ender selvsagt med en ugrei skjebne for begge…
Kjærligheten i fokus
– Mange av tekstene våre spiller på humor og ironi, mens de kretser rundt temaer som kjærlighet og de nære ting, forklarer Anne Grete. Og de tre synes enige om at man i dette samspillet mellom tekst og musikk lettest kan finne Einmals «feminine» trekk.
– Gutta liker å leke tøffe helter, mens vi er mer åpne og direkte. Og disse holdningene med tøff mann – åpen kvinne viser seg i musikken også ofte ved at kvinner stiller større krav til seg selv enn det menn gjør. Det er blitt bedre i dag, men tidligere måtte jenter bevise mye mer enn gutta før de ble verdsatt som musikere.
Hevder Mai Britt Kristoffersen, Anne Grete Lunner og Bitten Forsund som lever i harmoni med sitt nåværende band. Og som håper at flere skal forelske seg i Einmal Kommt Die Liebe når trioen med det første legger ut på turné.
Av Leif Gjerstad
(Intervju første gang publisert i NTB 26. november 1991)
