(intervju opprinnelig publisert i februar 1995)
London: – Mange har sett på meg som en innadvendt kultfigur med vanskelig tilgjengelig musikk. Men jeg har aldri skapt noe for å være «sær». Tvertimot blir jeg glad når folk sier at «To Bring You My Love» er mer mainstream enn tidligere plater, sier PJ Harvey.
28. februar slippes Polly Jean Harveys fjerde CD «To Bring You My Love», og en drøy måned senere står hun på scenen i Oslo Spektrum, som oppvarmer for R.E.M. Samme jobb – som oppvarmer – hadde hun også under sitt hittil eneste norgesbesøk for halvannet år siden, men den gang for U2.
– Det kan være utakknemlig å åpne for slike megastjerner, men jeg liker det. Du lærer god disiplin, samtidig som du ser ditt ego i et litt bedre perspektiv enn når du er hovedattraksjon, sier den unge briten og tar en liten kunstpause før hun fortsetter:
– Og selv om oppgaven kan være tøff, er det ekstra givende de gangene du faktisk klarer å vekke publikums interesse. At jeg i tillegg har sansen for U2 og R.E.M., og at de valgte meg av samme grunn, gjør det bare enda morsommere.
I det gode selskap
For PJ Harvey ga oppgaven som oppvarmer for U2 på deres «Zooropa»-turne dessuten helt konkrete resultat. De irske guttene og deres management ble så begeistret at de knyttet Polly til sin stall, samtidig som de introduserte henne for Flood – produsenten som sammen med Brian Eno er ansvarlig for lydbildet som preger U2-platene «Achtung Baby» og «Zooropa».
– På forhånd kjente jeg til den glimrende jobben Flood hadde gjort for U2, Nick Cave og Depeche Mode, og var derfor spent da jeg skulle treffe ham. Og jeg innså raskt at han var den rette for meg, sier Harvey om sin produsent og forklarer hvorfor:
– Han har både den tålmodigheten og følsomheten som skal til for å jobbe med meg. Dessuten hadde han en intuitiv forståelse for hva jeg ønsket å uttrykke og formidle med «To Bring You My Love».
Lettere tilgjengelig
Samarbeidet med Flood har resultert i et lydbilde som er mer direkte og en plate som framstår som lettere tilgjengelig enn Harveys tidligere utgivelser, men uten at hennes intensitet og nerve er gått tapt.
En sannsynlig konsekvens av dette er at Harvey med «To Bring You My Love» vil nå mange nye lyttere, uten å gi gamle fans påskudd til å snu henne ryggen.
– Ikke meg imot om det blir resultatet, men i tilfelle er det helt utilsiktet. Jeg hadde ganske enkelt brukt opp alle gamle ideer, og som artist var det på tide å bevege seg framover. Den mest opplagte grunnen til at «To Bring You My Love» er så forskjellig fra «Dry» og «Rid Of Me», er at jeg har kvittet meg med mitt gamle band. Det ga meg en ny frihet til å eksperimentere, og på min nye plate spiller jeg selv de fleste instrumentene. Og mens jeg før jobbet mye live i studio, har jeg denne gang lagt på lag etter lag for å skape et mer spennende og omfattende lydbilde.
Nick Cave og Patti Smith
Selv om Harvey har spilt mye selv, har hun likevel hentet litt hjelp utenfra. Blant annet fra gitaristen Joe Gore (Tom Waits), medprodusent og multi-instrumentalisten Parish samt Mick Harvey fra Nick Caves band The Bad Seeds.
– Nettopp Nick Cave kan synes som en passende referanseramme til din nye plate, kanskje sammen med Patti Smith?
– Jeg har alltid beundret Nick Cave, så at det er spor fra ham på min plate er kanskje ikke så rart. Men Patti Smith…? Jeg vet ikke helt. Hun var aldri min greie. Kanskje det har noe med alderen å gjøre? Jeg er altfor ung for å huske henne fra den gangen hun var på topp, kommenterer PJ Harvey som vakte stor oppsikt – ike minst hjemme i England – da hun debuterte med «Dry» i 1991.
Livet i rampelyset opplevde hun imidlertid som så vanskelig at hun trakk seg helt tilbake i en periode. Visstnok til et psykiatrisk sykehus, men vårt korte møte er neppe det rette tidspunkt for å brette ut den nakne sannheten om personlige kriser – selv om hun åpent vedgår at hun slet fælt i en periode.
– Det var fryktelig tøft, men jeg har forandret meg mye siden da. Jeg er blitt mer moden og klarer å tilpasse meg ulike situasjoner på en helt annen måte. I dag har jeg en helt annen balanse og frykter derfor ikke noen ny kollaps, bedyrer PJ Harvey og tillater seg til og med en hjertelig latter sånn helt på tampen, for å understreke sitt poeng.
Av Leif Gjerstad
(intervju opprinnelig publisert i NTB februar 1995)
