(Intervju første gang publisert mai 1981)
Da pønk/nyveiv-bevegelsen svepte innover Norge, stilte Kjøtt seg på et tidlig tidspunklt i spissen for denne nye bølga. Men til tross for status som den første «etablerte pønkgruppa» har LP-debuten latt vente på seg.
Med «Op!», som ikke bare slippes i mai men også på MAI, har imidlertid også Kjøtt endelig LP-debutert. Og etter å ha «tjuvlytta» et par ganger på albumet, tror jeg at jeg trygt kan påstå at mange vil bli forbauset. Her er det lite man forbinder med pønk eller gruppas svært vellykkede maxi-EP fra i fjor.
— Vi sto overfor to valgmuligheter. Den ene var å lage en LP i samme stil som maxi-EP’en, noe som utvilsomt ville blitt en stor suksess. Den andre var å utforske for oss nye og uprøvde musikalske veier. Og vi valgte altså det siste, forteller Helge Gaarder.
Samtidig legger gruppa ikke skjul på at det også innad i bandet var diskusjon og en viss uenighet om hvilken vei man skulle gå.
– Vi er fem medlemmer med fem forskjellige meninger, slik at det å gjøre alle hundre prosent tilfreds nok er umulig, forklarer Erik Aasheim og tilføyer:
– Alle var enige om å prøve nye veier, men hvilke veier var det vanskeligere å enes om.
– Dere er ikke redde for at pønkerne etter «Op!» skai snu dere ryggen og kalle dere forrædere eller noe slikt no’?
– Enkelte pønkere vil sikkert ha vanskeligheter med å akseptere det «nye» Kjøtt, men vi kan ikke gjeme la slike hensyn styre gruppas musikalske utvikling, mener Per Tro mens Helge Gaarder uten omsvøp hevder at «pønk er musikalsk reaksjonært!»
– I ’77 representerte pønken et opprør mot den etablerte, senile rocken. Men i dag har den forlengst utspilt sin rolle. Og at enkelte pønkere i dag har stivnet i 1977 er nesten like tragisk som alle loslitte hippier som fremdeles lever i 1968.
At Kjøtt er blitt stemplet som pønkeband har ikke bare vært positivt for gruppa. Mange arrangører har således lukket dørene sine for Kjøtt. Jøran Rudi forklarer:
– De finner unnskyldninger til å boikotte oss ved å hevde at vi trekker «uønsket klientel», og siden vi fremdeles er litt idealister er det ikke aktuelt for oss å stille opp på «sjefenes» premisser. Men dette betyr igjen at vi får færre spillejobber og at vi ikke får nyte godt av musikkbransjens profesjonelle opplegg. Vi må i stedet arbeide sammen med idealistiske arrangører. Og med all mulig respekt for disse ildsjelene resulterer deres mangel på erfaring litt for ofte i rot som gjør at alt føles så tungt. Det blir så mye unødvendig slit.
Per Tro mener at slike faktorer og problemer har bidratt til at LP’ens musikalske innhold er tyngre og stemningsmessig mørkere enn det man tidligere har forbundet med Kjøtt, og at gruppa kanskje egentlig har lyst til å spille noe mer lystig.
Av Leif Gjerstad
(Intervju første gang publisert i Dagbladet 6. mai 1981)
Les også: Fram for norske rocketekster! (arkivintervju fra 1980)
