– Så lenge folkemordet i Gaza fortsetter, vil vi bruke vår plattform til å protestere, meldte nordirske Kneecap fra scenen på Øya fredag. Og fikk knytta never og «fri Palestina»-rop i retur fra publikum.
Hadde du spurt folk hvem Kneecap var for noen få måneder siden, tipper jeg at de færreste kunne svart. Men støyen rundt den nordirske hiphoptrioens klare meldinger i Gaza-konflikten og beskyldninger om antisemittiske utsagn har gjort at de har havnet på alles lepper. Kontroversene har ført til visumnekt til USA og BBC-beklagelser for Kneecap-innslag, mens mange stemmer har tatt til orde for å bannlyse dem fra festivalscener. Også i Skandinavia.
Bruker plattformen
Noen bannlysing ble aldri aktuelt for Øya, men utenfor festivalportene gjallet til gjengjeld kampropene fra aktivister som oppfordrer til boikott av Øyafestivalen, grunnet de amerikanske festivaleiernes økonomiske engasjement i Israel. Samtidig skanderte de tre nordirene i Kneecap kamprop mot eierne fra scenen, med «krav» om at alle festivaler burde kutte alle økonomiske forbindelser med krigsforbryterstaten Israel.
Det interessante her er selvsagt at Kneecap likevel sa ja til den USA-eide festivalen i Oslo, i troen på at de ved å bruke den plattformen de har vil kunne nå ut til mange flere med sitt budskap enn om de hadde valgt å si nei.
Og så mange som stimlet sammen rundt Vindfruen-scenen har de opplagt et poeng. Det er sjeldent det er så fullt der, og det altså med en hiphoptrio flesteparten ikke hadde hørt om for noen måneder siden. Trolig sikret Øya-konserten dessuten nordirene flere fans, med sin energiske, alvorshumoristiske og melodiøse hiphop.
Fontaines D.C. vokser stadig
Foruten Kneecap var irene representert med to andre band på Øya fredag. Med Fontaines D.C. som det store trekkplasteret i Sirkushallen. Det er tredje gang postpønkerne fra Dublin gjester Øya, og første gang var faktisk bare måneder etter albumdebuten «Dogrel» i 2019.
Siden den gangen har bandet utvidet paletten og blitt større for hvert album, med fjorårsalbumet «Romance» som foreløpig siste stopp på den spennene ferden.
Og det er lett å skjønne hvorfor Fontaines D.C. fenger stadig flere. På Øya leverte de et tett sett som bød på en medrivende miks av energi, melodiøsitet, engasjement og temposkift og annet som hele tiden holdt konserten levende og vital. Og, hvis du lurte, også Fontaines D.C. bidro med sin støtte til Palestina, i form av et angrep på Israels folkemord på skjermen bak scenen.
Sterk Bjella
Tidligere på dagen viste Stein Torleif Bjella nok en gang hvorfor han er en av landets mest populære artister. Med evne til å dyrke visepoeten i det ene øyeblikket og kaste seg ut i energisk rock i det neste. Fra sine sylskarpe observasjoner i «Heidersmenn» via diktopplesing med integrert Palestina-støtte til den påfølgende utblåsningen i «Undergang». Her selvsagt godt hjulpet av strengevirtuos Geir Søndstøl som tok den helt ut, mens trommis Kenneth Kapstad hodt bandet på sporet mens de dundret herlig avgårde.
Vi merket oss også amerikanske Cassandra Jenkins som i fjor imponerte stort med albumet «My Light, My Destroyer». Som singer/songwriter tidvis i det smått eksperimentelle hjørnet liker hun å utforske sjelens irrganger. Men selv om bandet bidrar med stemningsmessige nyanser, kan uttrykket tendere til å bli litt for likt for at vi skulle bli blåst av banen. Til gjengjeld var det selvsagt moro da New York-artisten inviterte «sin venn» Sondre Lerche opp på scenen i en duett.
Av Leif Gjerstad