«Jag kommer hem nu, mamma» synger Thåström midt i settet. Oslo-konserten torsdag viste at det svenske ikonet allerede har funnet hjem.
Med de fire albumene «Skebokvarnsvägen 209», «Kärlek är för dom», «Beväpna dig med vingar» og endelig årets «Den morronen» har Thåström redefinert seg selv. Den aggressive pønkeren i Ebba Grön, den catchy og kanskje også litt energiskpompøse sangeren i Imperiet og den angstbiterske industrirockeren med Pitbull-bandet er alle historie.
I stedet har Thåström utforsket nye rom hvor det poetiske står sterkere og penselen brukes mer varsomt mens nakne, industrielle bluesstemninger bygges opp. Med referanser til «gamle dager», men likevel med en helt ny identitet.
Klart og rendyrket
Den har han gradvis bygget opp siden Skebokvarnsplata for ti år siden, men så klar og rendyrket som på årets turné har den aldri vært. Ikke fordi det musikalske uttrykket er så annerledes enn på de siste turnéene, men fordi forbindelseslinjene til «gamle» Thåström fra det forrige årtusenet nesten er kuttet helt.
Hvis vi ikke gjorde noen tellefeil var bare tre av de totalt 20 låtene fra platene før Skebokvarnsvägen, og selv det evige og 30 år gamle glansnummeret «Du ska va president» har måttet vike på denne turnéen.
Når han i tillegg ofrer sin ene store singelhit, den bare ti år gamle «Fan fan fan», så viser det både mot og egenrådighet. For selv om lysten til å spille og presentere nytt er like naturlig som riktig, så er det litt vanskelig å tenke seg Springsteen utelate «Born To Run» og Rolling Stones «Satisfaction».
Suggererende og intens
På scenen er Thåström uansett den samme. Med spastiske håndbevegelser og rastløs vandring fram og tilbake foran mikrofonen likner han mer på et fugleskremsel enn en rockstjerne. I motsetning til fugleskremselet skremmer han imidlertid ikke vekk tilskuerne, men bruker sin intenst ladete tilstedeværelse til å trekke oss inn i et magisk suggererende magnetfelt.
Noe han gjør med god støtte fra bandet. Med industrielle pianoklanger, monotone rytmemarkeringer og skurrende gitarer bygges stemningene effektivt opp uten at de fire i bandet noen gang stjeler oppmerksomhet fra frontfiguren, Joachim Thåström.
Lavmælt trøkk
Låtene fra det nye albumet «Den morronen» er lydmessig kalibrert litt opp fra plata. Kanskje for å komme mer på linje med de andre, men trolig mest for å gi liveversjonene det ekstra trøkk som fyller konsertsaler bedre enn den spinkle tilnærmingen på plata. Konserten både åpner (Långsamt genom, Den morronen) og lukker (Kom med mig) med låter fra årets materiale, men det første magiske høydepunktet kom likevel med den ti år gamle og såre skildringen av livet til faren hans, «Främling överallt», fra Skebokvarnsplata.
Da spredte intensiteten seg fra scenen og ned i salen, som ble så andektig stille at man kunne høre en knappenål falle. Og alle som har vært på et fullsatt Sentrum Scene (med 1600 tilskuere) vet at det er ytterst sjelden vare.
Mange høydepunkter
Andre høydepunkter underveis var «Dansbandsångaren», hvor han febrilsk forsikrer at han «kommer hjem», mens ingen kan synge industriblues slik Thåström gjør i «Ingen sjunger blues som Jeffrey Lee Pierce». Og selvsagt var også «St. Ana katedral» like mektig som forventet.
Etter at «Ned mot terminalen» satte første sluttstrek, ble det fire ekstralåter, hvor den moderne klassikeren «Brev till 10:e våningen» lyser like melankolsk varm som alltid, og den gamle Imperiet-låten «Kriget med mig själv» kom som en positiv overraskelse, før endelig sluttpunktum ble satt etter snaue to timer med «Kom med mig».
En oppfording Thåström neppe hadde problemer å få sitt publikum til å følge.
PS! Oslo-konserten var den andre i Norge (etter Bergen) på årets turné. Men han kommer tilbake en gang til i løpet av sommeren, som hovedattraksjon på Øya-festivalen lørdag 15. august.
Av Leif Gjerstad
Les også: Thåström plateanmeldelse: «Den morronen»
